Friidrettsutøver. Foreldre: Industriarbeider John Henry Andersen (1922–92) og ekspeditrise Reidun Lund (1924–). Gift 27.6.1975 med konsulent Jack Henry Nilsen (4.2.1948–), sønn av Henry Oskar Nilsen (1911–80) og Gerd Konstanse Nilsen (1914–71). Navneendring til Waitz 1975.

Grete Waitz er en av Norges fremste idrettsutøvere gjennom tidene og en pioner innenfor kvinnelig langdistanseløping. Waitz ble den første kvinnelige verdensmester i maraton og vant fem VM i terrengløp. Hun fikk stor betydning både for kvinnebevegelsen i USA og for mosjons- og joggebølgen i Europa og USA.

Grete Andersen vokste opp i Oslo. Allerede som barn var hun aktiv, og ingen kunne slå henne i løpeleker. Hun begynte med organisert løpetrening da hun var 13 år gammel. Begge brødrene stod i Tjalve, men denne klubben tok den gang ikke inn kvinner, og hun måtte finne seg en annen klubb. Waitz valgte SK Vidar, og her trivdes hun godt. Grete Waitz er utdannet lærer og arbeidet i skolen ved siden av løpingen helt frem til begynnelsen av 1980-årene.

Som 17-åring deltok Grete Waitz 1971 i sitt første internasjonale seniormesterskap, EM i Helsinki, og hun deltok også i OL året etter. I perioden 1973–79 tok hun 7 kongepokaler på rad i NM i friidrett; hun vant i alt 33 NM-titler og satte 23 norske rekorder. 1974 ble hennes definitive gjennombruddsesong, med tredjeplass på 1500 m i EM. 1975 fulgte hun opp med å sette verdensrekord på 3000 m, og hun forbedret rekorden på distansen året etter. Høydepunktene i baneløpskarrieren kom også på denne distansen. 1977 vant hun verdenscupfinalen på 3000 m, og 1979 ble Grete Waitz nr. 2 i verdenscupfinalen på den samme distansen. 1978 tok hun EM-bronse på 3000 m – som den gang var den lengste mesterskapsdistanse for kvinner.

Grete Waitz hadde imidlertid et naturlig talent for lange løp, og hun ble en pådriver for å la kvinner få konkurrere i lengre løp. 1978 løp hun sitt første maratonløp. Hun fikk umiddelbar suksess, og fra nå av var hun en virkelig verdensstjerne.

Grete Waitz satte uoffisiell verdensrekord i sitt første maratonløp i New York. I perioden 1978–88 vant hun New York Marathon 9 ganger, dermed fikk hun en særlig sterk posisjon i USA. Der ble joggebølgen i 1970- og 1980-årene koblet sammen med en generell bevisstgjøring av kvinner, og gjennom sine seirer i USAs mest prestisjefulle maraton ble Grete Waitz et forbilde for amerikanske løpersker. Hun forbedret verdensrekorden i maraton tre ganger, sist i London 1983. Dette året vant hun også VM i terrengløp for femte gang og kanskje høydepunktet i hele karrieren: det aller første verdensmesterskap i maraton for kvinner. Året etter var maraton for kvinner OL-øvelse for første gang. Det dramatiske løpet i Los Angeles endte med sølvmedalje for Grete Waitz.

1990 ble hennes siste sesong som langdistanseløper på topplan. Hun vant maraton i London to ganger, i Stockholm én gang og flere andre store løp, bl.a. det svenske Lidingöloppet 12 ganger.

Grete Waitz ble en av frontfigurene for mosjonsbevegelsen i 1970 og 1980-årene. I Norge var hun 1984 med å starte Grete Waitz-løpet, i en periode verdens største mosjonsløp for kvinner. Løpet slet imidlertid etter hvert med en ukultur knyttet til festing og alkohol. Arrangørene tok tak i disse problemene, men etter en bussulykke ble løpet omlagt og fikk nytt navn 2003 (Vårspranget). Grete Waitz sa i den forbindelse at hun ikke hadde mer å gi, og at det derfor var riktig å legge om løpet. Grete Waitz-løpets skjebne må ha vært en stor skuffelse for Waitz, som alltid fremstod som en “typisk norsk” idrettsutøver. Hun hadde en beskjeden fremtreden, men i realiteten var Waitz både målbevisst og ambisiøs. For henne ble idretten en livsstil, og hun satset alt på den.

Hun skulle også få betalt for innsatsen. Hun var en av de første norske idrettsutøverne med røtter i den tradisjonelle amatøridretten som kunne leve av sin idrett. Fra ca. 1980 drev hun med løping på heltid, og 1986 konstaterte hun at hun hadde tjent nok på løpingen til at hennes økonomiske fremtid var sikret. I årene etter løperkarrieren har Grete Waitz vært plaget med sykdom, men hun trener fortsatt så mye som kroppen tillater. Hun bor nå for det meste i Florida, USA.

Grete Waitz har vært medforfatter av biografien World Class, samt utgitt og bidratt i flere bøker og videoer om trening og kosthold. Gjennom hele karrieren konkurrerte hun for SK Vidar. Grete Waitz var medlem av Norges olympiske komité 1985–92. Hun har mottatt mange nasjonale og internasjonale utmerkelser for sine idrettsbragder, bl.a. Morgenbladets gullmedalje 1977, St. Olavsmedaljen 1981, Fearnleys olympiske ærespris 1984 og Sportsjournalistenes statuett fire ganger. 1991 kåret fagbladet Runners World henne til verdens beste kvinnelige løper gjennom tidene. En statue av Waitz, utført av Nils Aas, ble 1984 satt opp utenfor Bislett stadion. Et frimerke med hennes bilde, der hun løper over mål som verdensmester 1983, ble utgitt 1997.

  • W. S. Railo, S. B. Strømme og G. Waitz: Stress ned, kom i form, 1981
  • Opp! (bok og video), Drammen 1984
  • Running great, 1985
  • G. Averbuch og G. Waitz: World class, 1986
  • Aktivitetslære i kroppsøving, 1993
  • Aktivitetslære, 1995
  • K. Damsgaard, J. Kaggestad og G. Waitz: Treningsveiledning for kvinner i alle aldre med Grete Waitz-løpet, 1996
  • G. Waitz og G. Averbuch: Sprek og glad, Stavanger 1998
  • G. Averbuch og G. Waitz: World class, 1986
  • SNL, flere utg
  • VG 5.5.2001 og 11.5.2003; Aftenp. 16.8.2003; Dagbl. 6.11.2004
  • intervju i TV 2-serien Gyldne tider 1.2.2004
  • Statue (bronse) av Nils Aas, 1984; utenfor Bislett stadion, Oslo