Bygdelensmann og gjestgiver. Foreldre: Faren var gjestgiver og gårdbruker Peder Gregersen; morens navn er ikke kjent. Gift med Rangdi Rolfsdatter (ca. 1676–1739 (begr. 4.6.)).

Gregers Granavollen er kjent for sin innsats under den store nordiske krig, nærmere bestemt i en trefning med en tallmessig overlegen svensk styrke på Harestuskogen i mars 1716.

Gregers Granavollen vokste opp på gjestgivergården av samme navn like ved de såkalte Søsterkirkene i Gran på Hadeland. Her hadde både hans far og farfar vært gjestgivere, og Gregers etterfulgte dem på gjestgivergården, trolig fra 1702. Han eide også gården Søndre Hvattum i Gran og annet jordegods. 1723 ble kirkene på landet auksjonert bort til høystbydende; Gregers kjøpte Gran prestegjelds kirker sammen med en annen av bygdas rike menn. Fra sommeren 1716 til 1738 var han lensmann i Gran.

Bakgrunnen for den episoden som har gitt Gregers Granavollen et ettermæle i norgeshistorien, var at den svenske krigerkongen Karl 12 hadde invadert Norge med sin hær vinteren 1716. Svenskene hadde nådd frem til Christiania, men de hadde ikke greid å innta Akershus festning. Kongen fryktet angrep fra en norsk hær som lå i felten i Gjellebekk i Lier, og gav i slutten av mars 1716 ordre om at et svensk rytterkorps på 500–600 mann under ledelse av grev Axel Löwen skulle falle den norske hæren i ryggen. Ettersom veien over Krokskogen var sperret, valgte svenskene en omvei over Hakadal, Hadeland og Ringerike til Lier.

Det var disse svenske dragonene som Gregers Granavollen og hans menn møtte i kamp. Gregers hadde fått melding om at fienden var underveis, og egget folk i Gran og nærmeste omland til å forsvare sitt fedreland. En gruppe på omkring 60 mann under Gregers' ledelse forskanset seg i Harestuskogen, ved en trang passasje av veien til Christiania. 27. mars stod den svenske styrken overfor de 60 hadelendingene, som var bevæpnet med børser og økser. Nordmennene kjempet godt mot overmakten, og greide å forhindre svensk fremrykking til langt utpå ettermiddagen. Da hadde svenske styrker omringet dem, og nordmennene så ingen annen utvei enn å flykte. I alt fire av forsvarerne falt, mens to ble tatt til fange av svenskene.

Innsatsen til Gregers og de 60 hadelendingene var heldig for det videre krigsforløp. Forsinkelsen av svenskene i Harestuskogen førte til at avdelinger av den norske hæren ved Gjellebekk kunne overraske svenskene på Norderhov to dager senere (se Anna Colbjørnsdatter). Nordmennene tok grev Löwen til fange og drev fiendene på flukt. Dermed fikk Karl 12 slått noen av brikkene i sitt krigsspill over ende.

Gregers Granavollen greide å sette mot i sine sambygdinger slik at de var villig til å gjøre en innsats som fikk konsekvenser for krigens forløp. Han er hedret for dette ved at det ble reist to bautasteiner over ham, én ved riksveien på Harestuskogen (1910) og én på Granavollen (1916), der han hadde sitt hjem.

Gregers Granavollen la ikke skjul på sin egen krigsinnsats. 1717 bad han i en søknad til kong Frederik 4 om kongens bevilling til fortsatt drift av gjestgiveriet på Granavollen for seg selv og sine arvinger, slik at verken prest eller allmue skulle drive dem bort. Sammen med søknaden fulgte en vitneforklaring om hva som hadde skjedd på Harestuskogen, slik at det “allernaadigst kand fornemmes at jeg i fiendens tid [haver] gjord hvad jeg har kunded til Deres Mayts og fæderne landets thieneste”. Kongen innvilget søknaden, og gav dermed Gregers sikkerhet for et godt utkomme. Hans sønn Peder Gregersen drev gjestgiveriet frem til 1788, og det er fortsatt (2000) overnattings- og serveringssted på gården.

  • H. H. Breien: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • Hadeland, bygdenes historie, bd. 2, 1932, s. 210–216
  • CNH, bd. 7, 1977, s. 413–417
  • V. Lange: “Fredet i Oppland. Granavolden Gjæstgiveri”, i Opplandsvern 1990, s. 3–7