Kjøpmann, godseier og embetsmann. Foreldre: Ukjent. Gift 1678 med Elisabeth Thrane (1650–1713), datter av sogneprest Samuel Thrane. Svigerfar til Hans Heinrich Scheel (1668–1738).

Gjord Andersen var en av de dominerende trelasthandlere, skipsredere og godseiere i Christiania i tiårene rundt 1700.

Han var som de fleste av Christianias elite på 1600-tallet danskfødt, med de fordeler det førte med seg i det danskdominerte regimet. Han giftet seg inn i en velstående familie, og etter hvert som hans kjøpmannskarriere ble stadig mer glimrende, skaffet han seg ærestitler som demonstrerte hans fremskutte posisjon: kommerseråd 1699, kammerråd før 1709 og justisråd 1712.

Forretningsdrift i trelast kunne gi veldige profitter på 1600-tallet, når man maktet å utnytte posisjonen som storprodusent og -eksportør av sagbord. Oppskriften var å avspise bondeleverandørene med lave priser på tømmer, pådytte dem høye priser på varer de hadde bruk for, infiltrere embetsverket og unndra seg beskatning, særlig ved å smugle ut og inn varer ufortollet. Gjord Andersen var en sentral aktør i dette spillet.

1701 avslørte en nytilsatt tollinspektør at de store trelastkjøpmennene i Christiania med Gjord Andersen som en av de aktive, drev ut- og innsmugling av varer i stor stil. Til tross for at det i årene som fulgte ble ført bevis for at anklagene var riktige og at staten var blitt svindlet for titusener av riksdaler, fikk det ingen konsekvenser for ham verken som kjøpmann eller som en av regimets yndlinger. Tvert imot klarte han 1703 det kunststykke å oppnå embetet som generaltollforvalter sønnafjells! I en komplisert avtale fikk han forpaktning på tollen i alle havner på Østlandet og Agder 1703–06, på betingelser som sikret kronen et minstebeløp samtidig som han selv tjente store penger på forpaktningen; trolig førte dette til at han og hans kjøpmannskolleger fikk ro på seg til å videreføre manipuleringene med tollen.

Avsløringen av tollsvindelen førte til at det 1705 ble nedsatt en inkvisisjonskommisjon sammensatt av ledende embetsmenn, men kjøpmennene slapp helt unna sanksjoner. Det ble riktignok reist tiltale mot Gjord Andersen for deltaktighet i tollsviket, og det kom bl.a. frem at han hadde brukt bestikkelser for å få sentrale embetsmenn til å sabotere undersøkelsen. Likevel endte det med at kommisjonen bare bøtela ham for bedrageriene, og da han anket dette til Overhoffretten, ble han 1708 blankt frifunnet! Ikke nok med det; under den store nordiske krig fra 1709 fikk han igjen forpakte tollinntekter, dvs. for “de fire species” – vin, brennevin, salt og tobakk, og det tjente han store summer på. At han senere fikk tittelen justisråd og ble utnevnt til dommer i Overhoffretten bare understreket ytterligere hvor godt han hadde kommet fra den store svindelsaken.

Gjord Andersen skaffet seg etter hvert kontroll med så mange sager at han kunne forpakte bort noen av dem til en annen kjøpmann. Likevel var han en av de store trelasteksportørene. Samtidig drev han en utstrakt importvirksomhet, med detaljhandel i byen og til bøndene, som leverte ham tømmer. Både eksporten og importen var knyttet til hans virksomhet som reder; bl.a. eide han andeler i defensjonsskip, dvs. handelsskip som var sterkbygde og utrustet med kanoner, slik at de kunne brukes av kongen i krig, mot lettelser i tollen for varer som defensjonskipene førte hjem.

I 1690-årene kjøpte han det store skogkomplekset i Nordmarka ved Christiania (Nordmarksgodset) som en annen innvandret dansk embetskjøpmann, Johan Garmann, hadde manipulert til seg tidligere i århundret. Dessuten skaffet han seg storgårdene Åker og Disen i Vang på Hedmark, samt godset Fossesholm på Eiker. Fossesholm-godset omfattet også flere sager. Mye av den store formuen som Gjord Andersen hadde skaffet seg i Norge, ble av etterkommerne ført til Danmark og brukt der i deres karrierer i oldenborgstatens øverste elite.

  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • d.s.: Kristianias historie, bd. 2, 1927, s. 61 og 355–457
  • A. Holmsen: Fra Linderud til Eidsvold Værk, bd. 1, 1946, s. 54, 81–90, 258 og 404–423
  • H.-J. Jørgensen: Det norske tollvesens historie, bd. 1, 1969, s. 148 og 184–201
  • K. Sprauten: Oslo bys historie, bd. 1, 1992