Islandsk høvding, syslemann. Foreldre: Torvald Gissursson og Tora Gudmundsdatter. Gift 1) 1224 med Ingebjørg Snorresdatter, datter av Snorre Sturlason (1178/79–1241) og Gudrunn Hreinsdatter, ekteskapet oppløst. 2) med Groa Alfsdatter (død 1253), datter av Alf Magnusson (hustru ukjent).

Gissur Torvaldsson var som leder for den islandske stormannsætten haukdølene og som kong Håkon Håkonssons hirdmann og jarl en av de politiske drivkreftene i en dyster periode i Islands historie – sturlungetiden fra 1220 til 1262.

Sturlungen Snorre Sturlason skal ha startet maktkampene på Island i 1220-årene, da han utvidet sitt maktområde og truet de andre stormannsættenes posisjoner. Innbyrdesstriden kan gå under betegnelsen borgerkrig og varte i flere tiår. Den tok først slutt da islendingene godtok kong Håkons overhøyhet 1262. Gissur ledet haukdølene i striden på Island. I tillegg til sin egen ættetilhørighet var han, som sin allierte Kolbein Unge Arnorsson av åsbirningeætten, en tid gift med en av Snorre Sturlasons døtre. Ekteskapet endte med skilsmisse før forholdet mellom sturlunger på den ene siden og haukdøler og åsbirninger på den andre utviklet seg til fiendskap. 1238 felte Gissur sturlungenes daværende leder Sturla Sigvatsson og ble dermed en av de store høvdingene på Island. Gissurs posisjon ble ytterligere styrket ved at han og Kolbein 1241 etterkom kong Håkons anmodning ved at Gissur og hans menn drepte Snorre Sturlason. Kongen ble deretter den viktigste aktøren i den islandske innbyrdesstriden, fordi han overtok Snorres maktområde på Island og lot utvalgte islandske hirdmenn forvalte det for seg.

Gissurs ambisjoner på vegne av seg selv og haukdølene var, som hos de fleste av tidens islandske stormenn, sterkt knyttet til den norske kongen. Allerede 1228 skal Gissur ha reist til Norge og kongen for første gang. Han var skutilsvein og tilhørte dermed det øvre sjikt i hirden. Etter at Snorre Sturlason ikke lenger nøt kongens gunst, var Gissur en av dem kongen satte sin lit til når det gjaldt å få lagt Island under seg. For å nå sitt mål benyttet kongen de islandske stormennenes hirdmedlemskap. Han sendte blant annet Gissur til Island for å tale hans sak, men fant ut at Gissur bare var interessert i å sikre sin egen maktposisjon, og kalte ham tilbake til Norge så han kunne sende en annen i stedet. Som kongens hirdmann måtte Gissur finne seg i at kongen enten kunne sende ham med oppdrag til Island eller holde ham i Norge. Gissur holdt seg i lange perioder borte fra Island, enten fordi kongen ikke ønsket å ha ham der eller fordi den islandske innbyrdesstriden gikk i Gissurs disfavør. 1247 drog han på pilegrimsferd til paven, og 1254 var han syslemann i Trøndelag etter så vidt å ha unnsluppet en mordbrann på Island som tok livet av hustruen Groa og tre sønner.

Om forholdet mellom kongen og Gissur ikke akkurat var bygd på gjensidig tillit utover i 1250-årene, var det i alle fall bygd på et håp om gjensidig vinning. Kongen må ha sett på Gissur som en viktig og nødvendig brikke i sitt spill om Island, for til tross for Gissurs til tider middelmådige innsats på kongens vegne, fikk han 1258 jarletittel. Som motytelse skulle Gissur atter en gang forsøke å få islendingene til å akseptere kongens overhøyhet. Gissurs rolle i spillet rundt islendingenes underkastelse er omdiskutert, men han må gis noe av æren for at kongens iherdige bestrebelser til slutt lyktes.

Gissur sørget til det siste for å holde på sin posisjon på Island, men viste mindre interesse for kongens. En ny generasjon islendinger kom dessuten i kongens tjeneste etter 1262. Blant disse var sturlungen Sturla Tordsson, som i Sturlunga saga beskriver Gissur som en vennlig, klok og talefør mann. Kanskje kan disse egenskapene bidra til å forstå hvordan Gissur Torvaldsson kunne komme fra både innbyrdesstrid og troløshet mot kongen med livet i behold, for i motsetning til de fleste av sine samtidige kampfeller og fiender fikk Gissur dø en naturlig død, som kongens jarl på Island.

  • Isl.Ann.
  • F. Paasche: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • J. Jóhannesson, M. Fínnbodason og K. Eldjarn (utg.): Sturlunguutgafan, Reykjavik 1946
  • Håkon Håkonssonssaga (overs. av A. Holtsmark), 1964
  • K. Helle: Konge og gode menn, 1972
  • S. Líndal (utg.): Saga Íslands II, Reykjavik 1975
  • J. V. Sigurðsson: Goder og maktforhold på Island i fristatstiden, Bergen 1993