Gisle Straume var en av etterkrigstidens mest allsidige, særpregede og populære karakterskuespillere, og huskes spesielt som lektor Tørrdal i hørespillene og de to første filmene om Stompa.
Straume vokste opp i et varmt, intellektuelt hjem i Telemark, der foreldrene var lærere. 1937 medvirket han i russerevyen på latinskolen i Skien. Instruktør Nils-Reinhardt Christensen fortalte at han lyste av komisk talent. Selv husket han bare at han fikk jernteppe og ble overbevist om at skuespiller skulle han i hvert fall ikke bli! Han kom til Oslo 1939, tok bifag i engelsk og geografi ved universitetet, skrev teaterbrev fra hovedstaden til Varden og ble etter hvert likevel elev ved Det Norske Teatret. Han hadde gjort ferdig hovedfagsoppgaven i norsk, om Garborgs Læraren, men ikke tatt eksamen da studentarrestasjonene, som han unnslapp, førte til at han tilbrakte de siste krigsårene i hjembygda, som sambandsmann i Milorg. Våren 1945 var han hallomann i NRK, og det var han som leste nyheten om Hitlers død.
Han vendte så tilbake til Det Norske Teatret og debuterte i barnestykket Prinsesse Tone. Etter et år som rektor på elevskolen var han heltidsskuespiller fra 1947, med kapellanen i Den store barnedåpen som den første av utallige geistlige roller. Like ofte skulle han komme til å gestalte en broket samling lærere. Til viktige tidlige roller hører Trumpeterstråle i Hans Jacob Nilsens berømte Peer Gynt-oppsetning, feltpresten i Mutter Courage og Paulus Hove i Læraren. Onkelen i O'Neills Å ungdoms villmark ble et karakterkomisk gjennombrudd. 1951–52 gjestet han Den Nationale Scene som baron Zeta i Den glade enke og i Jan de Hartogs kammerspill Himmelsengen.
Straume ble ved Det Norske Teatret, i over 40 roller på 10 år, fulgt av perioder ved Det Nye Teater 1955–56 og 1958–59 og Nationaltheatret 1959–63 i tillegg til kontrakt i Fjernsynsteatret 1967–76. 1956–58 var han teatersjef ved Rogaland Teater og 1963–67 ved Den Nationale Scene. Til de mange store rollene hører bisp Nikolas i Kongsemnerne, pastor Manders i Gengangere, Tesman i Hedda Gabler, Byggmester Solness, Celius i Det lykkelige valg, Lindkvist i Påske, Göran Persson i Erik XIV, Oregon i Tartuffe, Henrik VIII i Kaj Munks Cant, Luka i Gorkijs Nattherberget og Teddy Brewster i Kesselrings Arsenikk og gamle kniplinger. Han markerte seg også i musikaler, som Higgins i My Fair Lady og sjefen i How to Succeeed in Business Without Really Trying. 1954 iscenesatte han Spelet om Heilag Olav på Stiklestad, og han spilte selv kongen 10 ganger.
Den nasjonale berømmelsen kom gjennom radioen, som den velmenende, men lett koleriske lektor P. T. Tørrdal i ca. 30 hørespill om Stompa fra 1958, fulgt av filmene Stompa & co (1962) og Stompa, selvfølgelig (1963). Andre betydelige filmroller var den seksuelt frustrerte lærer Tvestrand i Elskere (1963) og høkeren Endresen i Kjære Maren (1976).
Fjernsynsteatret ble direkte populært når Straume boltret seg i over 20 store komiske eller tragiske karakterroller, som Per Degn i Erasmus Montanus (1971), dr. Stockmann i En folkefiende (1972), Gustav Fröding i Syng vakkert om kjærlighet (1976) og Johan Ludvig Heiberg i Enquists Fra regnormens liv (1984). Samspillet med Eva von Hanno i Ionescos groteske Privattimen (1970) og personifiseringen av den totale ondskap som Montserrat (1974) av Robles vakte oppsikt.
1976 vendte han tilbake til Det Norske Teatret som en av landets mest respekterte scenekunstnere og største publikumsmagneter. Perioden inneholdt triumfer som James Tyron i Lang dags ferd mot natt, Absalon Beyer i Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter, tittelrollen i Goya av Vallejo, kong Lear og Galileo Galilei i Brechts Galileis liv (Kritikerprisen for 1984/85). Betydelige var også enmannsforestillingene om og av nynorskdiktere, Garborg i Ein diktar og hans strid (1980), Vinje i Ein hippie frå Telemark (1982) og Aasen i Dikt og sanning (1985). De siste årene utgjorde han og Halldis Moren Vesaas et par. De bodde aldri sammen, men var kjærester, og 1986 laget de forestillingen Ta mi hand sammen. Straumes siste rolle var Sorin i Tsjekhovs Måken (1987).
Gisle Straume var like trygg i begge målformer og arbeidet bevisst for nynorsklitteraturen. Likevel var han den typen karakterskuespiller som forbindes med engelsk teater og film, i høyeste grad seg selv og samtidig absolutt troverdig i de rareste roller. Ytterst detaljerte og solid rotfestede rollestudier gjorde ham i stand til å male i den helt store stilen, ofte med eksentrisk humor og stor ekte patos samtidig. I essayet Skuespilleren og hans kunst sier han at “skuespillerkunsten i virkeligheten er en kontrollert personlighetsspaltning” og at “skuespilleren lever, gråter og ler på scenen, men gråtende og leende iakttar han sin latter og sine tårer. I dette dobbeltspill, i denne balanse består kunsten”. Selv siteres han likevel oftest som lektor Tørrdal: “Du store alpakka!”
Gisle Straume ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1983.