Misjonær. Foreldre: Sivilingeniør, senere kopist Carl Martin Theodor Johnson (1826–93) og Marie Charlotte Dahlgren (1839–1918). Gift 1.12.1922 med Martha Maria Jankö (f. 27.5.1893), datter av prest Daniel Jankö (1837–1916) og Etelka Vazarik (f. 1852). Brorsønn av Gisle Christian Johnson (1822–94); fetter av Johannes Johnson (1864–1916).

Gisle Johnson viet hele sitt voksne liv til Israelsmisjonen og arbeidet for den i Romania og Ungarn i mer enn 40 år.

Johnson var av islandsk-norsk slekt på farssiden og av svensk slekt på morssiden. Han vokste opp i Kristiania, tok examen artium 1894, studerte deretter teologi og ble cand.theol. 1901. Mens han var student, ble han sterkt grepet av den kristelige studentbevegelse og av misjonstanken. Etter eksamen oppholdt han seg et drøyt år for Israelsmisjonen i ulike europeiske land før han, etter å ha vært hjemom i Kristiania for å bli ordinert til prest, tok fatt i Galatz (nå Galaţi) i Romania, hvor han blant annet ledet en skole for jødiske jenter. Dette arbeidet drev han så forbilledlig at det skaffet ham en offentlig hedersbevisning (Kong Carol-medaljen 1906). Han drev også undervisning og holdt kurs for andre jøder.

Johnson representerte også Sjømannsmisjonen og var hvert år i den forbindelse på oppdrag i Konstantinopel. Der opplevde han to tyrkiske revolusjoner på nært hold (1908 og 1909). Da Romania fra 1916 kom med i den første verdenskrig, arbeidet Johnson for Røde Kors og i sykehustjenesten. For dette fikk han en ny æresbevisning (Regina Maria-ordenen 1919).

Etter om lag 20 år i Romania var Johnson utslitt, og han fikk et rekreasjonsår i Frankrike. Deretter flyttet han til Budapest, hvor han fortsatte arbeidet blant jøder til sin død, ved møter, gudstjenester og på andre måter. Johnson arbeidet også som prest for de fransktalende og nordisktalende i byen, og han var lektor i nordisk litteratur ved universitetet. Han skrev enormt mye, ikke minst i norske tidsskrifter, og han deltok på reiser og konferanser.

I Budapest var det på denne tiden en stor jødisk befolkning. Johnson stod last og brast med jødene. Ikke minst kom dette sterkt til syne under den annen verdenskrig, særlig da Ungarn etter hvert kom med i krigen. Etter en tid startet deportasjonene av jøder. Johnson forstod hva som ville komme: Han hadde allerede 1903 besøkt Kisjinjov (nå Chişinău i Moldova) og skrev etterpå en rystende beretning om pogromen som fant sted der i påsken det året.

Under store deler av krigen var det lite og ingen kontakt med hjemmeledelsen. Da krigen var over, var det store vanskeligheter med å få kontakt med Johnson. Da man omsider fant frem til ham ved årsskiftet 1945/46, lå han syk og utmattet på et sykehus i Budapest. Her døde han 17. januar 1946.

Samtidig som Johnson ble fremholdt som et forbilde når det gjelder iver, glød og troskap i tjenesten og i det å stå last og brast med jødene, var det sider ved hans virksomhet som var omstridt. Han skrev en rekke artikler om jødedommen, der han gav uttrykk for den oppfatning at jøder som kom til tro på Kristus, måtte gjøre et klart brudd med sin jødiske bakgrunn. I noen av disse artiklene kunne han komme med uttrykk som man – spesielt i ettertid – ser måtte være antijudaiske eller antijødiske, i alle fall i sin virkning, selv om han ikke mente dem slik.

Gisle Johnson kom også i sterk debatt med en annen av Israelsmisjonens misjonærer, Arne Ole Nikolai Jonsen (1885–1969), som arbeidet etter en helt annen linje: Jonsen la vekt på kirkens jødiske røtter og hevdet at en jøde som kommer til tro på Jesus som Messias, fortsatt er fullt ut jøde samtidig som han er Jesus-troende. Arne Jonsen var på sett og vis forut for sin tid, men det er hans linje i Israelsmisjonens arbeid som har vunnet mest frem i ettertid.

  • En rekke hefter i serien Blätter der norwegischen Mission in Budapest, 1923–35
  • Nutidens jøder, Bergen 1927
  • Israel idag og imorgen (sm.m.fl.), 1938
  • Stud. 1894, 1919, 1946
  • HEH 1938
  • L. G. Terray og Ø. Østenstad (red.): Den Norske Israelsmisjon 125 år, 1969
  • H. S. Dehlin: Søster Olga, en mor i Israel, 1975
  • M. Solheim: I skuggen av hakekross, hammar og sigd, 1981
  • Ø. Foss: Antijudaisme, kirke og misjon, 1994
  • O. Skarsaune: Israels venner. Norsk arbeid for Israelsmisjonen 1844–1930, 1994
  • H. Aarflot (red.): Framtid for Israel. Den Norske Israelsmisjon 150 år, 1994