Selv om hennes forfatterskap er vidtfavnende, huskes Gidske Anderson kanskje best for sin virksomhet som utenrikspolitisk medarbeider, for sine spennende, informative og levende reportasjer.
Opprinnelig ønsket Gidske Anderson å bli billedkunstner, og etter examen artium på Grimelands privatskole 1945, tok hun undervisning ved Roll og Ihlens private tegneskole og ble utdannet ved Statens Tegnelærerskole. Arbeidet i kommunistisk illegal presse under den tyske okkupasjonen førte henne i 1945 til avisen Friheten som journalist; her ble hun til 1947. Senere ble hun Arbeiderbladets korrespondent i Paris og en høyt skattet radiomedarbeider for NRK i perioden 1953–1964 og i New York 1964–67.
Som utenrikspolitisk journalist utmerket Gidske Anderson seg ved sine ofte overraskende innfallsvinkler til begivenhetene, kombinert med en sterk analytisk evne som gjorde hennes journalistikk spennende og uforutsigelig. 1962 mottok hun Narvesen-prisen for sin journalistikk i presse og kringkasting. Under den siste del av paristiden begynte utviklingen av det som skulle bli et betydelig forfatterskap — lyrikk, politiske reportasje- og debattbøker, memoarer, politiske biografier og et nærportrett av Sigrid Undset.
Bortsett fra i de seneste år av hennes liv løp journalistikken parallelt med forfatterskapet. Gidske Anderson var i disse årene knyttet til Arbeiderbladets utenriksredaksjon i Oslo 1967–73, korrespondent for NRK i Paris 1973–75, spaltist i Arbeiderbladet 1975–81. Hun ble hedret med Europabevegelsens journalistpris, Sarpsborg-prisen for lyrikk, Norsk Lytterforenings ærespris, Gyldendals pris og Oslo Riksmålsforenings pressepris «Gullpennen».
Gidske Anderson ble innvalgt i Den norske Nobelkomité 1981; hun var komiteens nestformann 1982–87, og ble formann 1987. Hun måtte allerede året etter trekke seg fra ledervervet pga. sykdom, men fortsatte som medlem av komiteen frem til sin død.