Sceneinstruktør og teatersjef. Foreldre: Direktør Herman Waldemar Knoop (1887–1961) og Ellen Caroline Sontum (1897–1962). Gift 11.9.1948 i Denver, Colorado med Eva Cecilie Julsrud (25.11.1923–), datter av lege Einar Carsten Julsrud (1888–1946) og Gudrun Christine Borchgrevink (1897–1982).

Gerhard Knoop har i mange sammenhenger satt sitt preg på norsk etterkrigsteater. Han var blant de første som valgte regi som hovedfelt, og tilhører gruppen av yngre norske sceneinstruktører som debuterte i 1950-årene. Han har også vært rektor ved Statens Teaterskole, daglig leder av Rogaland Teater og teatersjef i Radioteatret.

Knoop vokste opp i et sportspreget miljø, der egeninnsatsen talte mest. Han ble tidlig grepet av teaterbasillen, og på barneværelset var han forfatter, skuespiller, instruktør og sufflør. Han debuterte som skuespiller i skolerevyen på Ullern gymnas, og Aftenposten skrev at “den gutten velter ut og inn i de utroligste masker, alltid livlig, flink og underholdende, et pust fra de store amatørers rekker”. Gode råd fra en nær venn av familien, instruktøren Gerda Ring, førte til at han utdannet seg innen regi.

Knoop tok examen artium 1939. Under den annen verdenskrig kom han tidlig med i illegalt arbeid og 1942 flyktet han til Sverige, der han ble sersjant i Polititroppene. Etter krigen og engelsk bifag ved Universitetet i Oslo 1946 drog han til Denver University i Colorado, USA. Fakultetet hadde eget teater, og hovedoppgaven var regi og dokumentasjon av Kjeld Abells skuespill Melodien som ble vekk.

1949 ble Knoop ansatt hos Jens Bolling på Rogaland Teater. Etter læretiden fikk han selvstendig regi av Den spanske flue og Et dukkehjem med Liv Strømsted som Nora. Det vellykkede samarbeidet fortsatte på turneer med Riksteatret i Norge og til Island, Antwerpen og London. Riksteatersjefen mente at også norske sjøfolk skulle få glede av forestillingen. 1956 satte Knoop i scene Et dukkehjem på Nationaltheatret. Forestillingen gjestet Det Ny Teater i København.

Fra 1952 arbeidet Knoop som frilans sceneinstruktør på Det Nye Teater, Det Norske Teatret, Nationaltheatret, Riksteatret og i Radioteatret og Fjernsynsteatret. Blant hans mange og varierte oppgaver var suksessene Mens vi venter på Godot av Samuel Beckett, Kom tilbake lille Sheba av William Inge, Ibsens Rosmersholm og Onkel Vanja av Anton Tsjekhov.

På Pitlochry Festival Theatre i Skottland var Knoop 1963 gjesteinstruktør for Hedda Gabler med britiske skuespillere og norsk scenograf, Arne Walentin. Året etter ble han ansatt som styrer ved Statens Teaterskole. I tiden som fulgte fikk skolen høyskolestatus, styreren ble rektor, og antallet søkere og elever økte, særlig på mannssiden. Teaterskolens lærere og elever kunne dessuten, sammen med rektor, delta på flere europeiske seminarer i regi av International Theatre Institute. Her møtte man kolleger fra andre land, og det ble forevist scener og øvelser fra de respektive skolers undervisning. Dette gav praktiske erfaringer og teoretisk kunnskap som bidrog til å skape en norsk teaterpedagogikk.

Gerhard Knoop etterfulgte Hans Heiberg som sjef for Radioteatret 1973. Han hadde da instruert hørespill i flere år og følte at denne formen passet hans talent. Som teatersjef satset han sterkt for å kunne tilby norske hørespill som handlet om norsk virkelighet og samtid, samtidig som også utenlandske manuskripter ble tatt vare på. Det var vesentlig å holde følge med sceneteateret. Konkurransen med Fjernsynsteatret begynte å merkes, men Radioteatret maktet å beholde sine lyttere, ikke minst takket være gode moderne hørespill, krimserier og andre serier.

Knoop har vært aktiv også etter fylte 70 år. Sammen med Merete Skavlan startet og ledet han frigruppen Intimteatret 1991–2002. Der instruerte de 13 uroppførelser, hvorav 7 med nyskrevet norsk dramatikk.

Gerhard Knoops virke i norsk teater og norske medier har vært omfattende og betydelig. Han har vært utpreget idérik og engasjert i psykologiske og viktige samfunnsspørsmål. Det han som regissør kunne savne av dramatisk styrke og lidenskap, tok han igjen med intens inderlighet og poetisk nerve. Han har en velutviklet sans for humor, som han har gjort bruk av både på scenen og i privatlivet. Noen visdomsord av Gunnar Heiberg siterer han gjerne: “Jeg var opprinnelig en alvorsmann, men livet har satt sin spøk på meg.”

  • Stud. 1939,1964
  • HEH,flere utg.
  • samtaler med den biograferte