Fagforeningsleder og politiker. Foreldre: Gårdbruker og poståpner Lars Valla (1897–1983) og husmor og poståpner Gerda Kristine Sjøgård (1905–77). Gift 1977 med historiker Harald Berntsen (25.1.1945–), ekteskapet oppløst 1983.

Da Gerd-Liv Valla ble valgt til LO-leder våren 2001, så mange det som den reneste kulturrevolusjon. Ikke bare var hun den første kvinne som nådde helt til topps i det mannsdominerte hierarkiet; hun var også den første akademiker i LOs sjefsstol, hun var radikal og kom fra et forbund i offentlig sektor. Valla hadde lenge vært kjent som en markant forkjemper for likestilling, likelønn og rettferdig lønn for langtidsutdannede, og det fantes krefter innenfor LO som mislikte hennes lederkandidatur. To år senere utropte Norges største avis henne til landets mektigste person.

Valla vokste opp på gården Vallabotn like sør for Mo i Rana. Hun var yngst i en søskenflokk på fem og lærte seg tidlig å slåss for sine standpunkter. Den viljesterke jentungen viste også en gryende feministisk bevissthet: Som førsteklassing forandret hun ordlyden i “Mot i brystet” og sang av full hals “slike JENTER det vil gamle Norge ha”. 14 år gammel måtte hun hjemmefra for å gå på realskole, og hun syntes det var helt herlig å bli hybelboer og kunne bestemme over seg selv. Tenåringen var aktiv friidrettsutøver og satte nordnorsk rekord på 800 m.

Etter examen artium i Mo i Rana 1967 bar det til Oslo for å studere statsvitenskap. Hun bodde i kollektiv og ble medlem av Kommunistisk Universitetslag, en venstremarxistisk organisasjon som betraktet AKP som småborgerskapets ideologiske agent. Konfrontert med sin “ville fortid som rebell” innrømmer Gerd-Liv Valla at “ja, jeg leste Marx. Det var jo det vi gjorde på den tiden, vi som var engasjerte. De andre satt på lesesalen og pugget”. Sammen med et par andre av de få jentene på statsvitenskap sørget hun for å få revidert pensum slik at kvinnepolitiske og fagkritiske spørsmål kom på dagsordenen. Hun startet sin karriere i studentpolitikken og var 1974–75 Norsk Studentunions første kvinnelige leder. Som studentpolitiker bidrog hun bl.a. til å avskaffe regelen om at ektefellens inntekt skulle tas med i beregningen når jenter søkte om studielån.

Høsten 1977 ble den nyutdannede cand.polit. Gerd-Liv Valla ansatt som høyskolelektor ved Eik lærerhøyskole i Tønsberg. Her underviste hun i fire år og arbeidet deretter 1981–87 i Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som førstekonsulent og senere kontorsjef. 1987 tok hun en lavere lønnet stilling som saksutreder i Statstjenestemannskartellet under Nils Totland. Det var av ham hun etter eget sigende lærte politisk håndverk.

Deretter vekslet Valla noen år mellom arbeid i fagbevegelsen og i regjeringskontorene. Hun var personlig rådgiver hos statsminister Gro Harlem Brundtland 1990–91 og statssekretær 1992–94. Av familiemessige årsaker trakk hun seg fra statssekretærstillingen og gikk tilbake til fagforeningsarbeidet – nå som valgt nestleder i NTL. Hun har senere innrømmet at “det er vel egentlig i fagbevegelsen jeg hører hjemme”.

Fagforeningskarrieren fikk imidlertid et kort avbrudd da Thorbjørn Jagland i februar 1997 overraskende utnevnte Gerd-Liv Valla til justisminister etter Anne Holt. “Eks-kommunist ny justissjef” forkynte en hovedstadsavis, mens andre velvillig kommenterte “Jaglands røde fargeklatt”. Hennes debut i Stortingets spørretime knapt et døgn etter utnevnelsen imponerte: “Jagland har valgt en profesjonell, trygg og energisk justisminister,” skrev Bergens Tidende og nevnte også at den nye statsråden var “pinlig nøyaktig, lidenskapelig engasjert og har et religiøst forhold til sannhet”.

Men fredningstiden skulle bli kortvarig. Flyktningpolitikk, Justisdepartementets håndtering av etterforskingen av Berge Furre og strid omkring Politiets overvåkningstjeneste var noen av sakene Valla fikk på sitt bord i løpet av det vel halve året hun var justisminister, og det var til dels stor turbulens omkring hennes administrasjon av departementet.

Strid ble det også omkring valget av henne som LOs nestleder 1997, etter at hun var blitt lansert som kandidat til vervet sommeren 1996. Justisministerstillingen gjorde henne i enkeltes øyne uaktuell, og enkelte kretser i LO var nok lite glade da hun bekreftet sitt kandidatur. Iherdige forsøk på å hindre at hun ble valgt lyktes imidlertid ikke, og etter en beinhard kamp innstilte en enstemmig valgkomité på en “delt løsning”: Gerd-Liv Valla og Jan Balstad ble valgt som likestilte nestledere. Fire år senere var Valla den eneste reelle kandidaten til toppstillingen i LO.

Som LO-leder har Gerd-Liv Valla vært en tydelig forkjemper for likestilling og for de lavtlønnedes interesser. Men hun har også sett viktigheten av å gjøre LO stuerent blant de langtidsutdannede. Som hun selv uttrykker det: “I dag har en av tre arbeidstakere utdanning fra universitet eller høyskole. Hvis LO skal ha den posisjonen jeg vil vi skal ha, må vi være store og få med folk fra ulike utdanningsgrupper.” Under Vallas ledelse har medlemstallet i LO økt vesentlig. Hun har også, ifølge en kilde i Folkets Hus, “blitt en samlende leder i LO med stor autoritet innad.”

  • Likelønnens elendighet, h.oppg. UiO, 1977
  • Fagbevegelsen i et nytt århundre, Kristofer Lehmkuhl-forelesning NHH, Bergen 2001
  • Hva vi mener med solidaritetsalternativet, i Økonomisk forum nr. 4/2001
  • Lønnsomt LO-medlemskap, i VG 28.4.2004
  • HEH 1994
  • A. Kaarbø: “Eks-kommunist ny justissjef”, i Arb.bl. 5.2.1997
  • G. A. Bore: “En rød klut erstatter fargeklatt”, i Vårt Land 5.2.1997
  • E. Granheim: “Med vilje til makt”, i BTid. 8.2.1997
  • S. Haugsvær: “Jaglands røde fargeklatt”, i Nationen 5.4.1997
  • A. Wiese: “LOs lange arm”, i Dagbl. 31.5.1997
  • B. Å Mossin: “LOs akademiske alibi”, i Dagsavisen 25.1.1998
  • O. Versto: “Kampanje mot Valla”, i VG 2.9.1999
  • C. Nilsen: “LOs førstedame”, i Dagsavisen 9.9.2000
  • G. H. Gjestad: “Mektigst i Norge”, i VG 13.12.2003
  • opplysninger fra Gerd-Liv Valla, 2004
  • Tegninger av Finn Graff; gjengitt i Dagbl. 31.5.1997 og 27.4.2002