Offiser og komponist. Foreldre: Professor jur. et phil., senere skolelærer Jacob de Bertouch og Maria Regina Kriegh. Gift med Anne Veile Bredahl (17.04.1675–30.04.1735).

Georg von Bertouch var kommandant på Akershus festning fra 1719 til 1740, men han var først og fremst komponist, og en rekke av hans sonater og flere kantater er bevart.

Von Bertouchs familie var adelig og kom fra grevskapet Artois i Frankrike. Georgs far måtte reise derfra med sin familie fordi de var protestanter. Faren døde da Georg var fire år gammel. Noe nærmere fra hans ungdom er ikke kjent, annet enn at han fikk musikkopplæring av organist Daniel Eberlin (1647–1713) i 15-årsalderen. Denne oppholdt seg da i Kassel. Bertouch må ha vært hans elev (i fiolin og komposisjon) i 1680-årene. Senere studerte Bertouch jus i Jena. Det må ha vært omkring 1690, for 1693 disputerte han for doktorgraden i jus, nå i Kiel, med avhandlingen De eo, quod justum est circa Ludos scenicos operasque modernas, dictus vulgò opera (Om det som er riktig om scenisk spill og moderne opera, populært kalt). Arbeidet viser hans interesse for operakunsten, men sier ellers lite både om forfatteren og om operaen. Samme år gikk han inn i den danske hær, først som auditør og kvartermester.

Bertouch deltok i forskjellige felttog og steg raskt i gradene. 1718 ble han utnevnt til generalkrigskommisær for Norge, og som takk for lang og tro tjeneste ble han med generalmajors rang utnevnt til kommandant på Akershus festning i Christiania 1719. Bertouch sluttet som festningskommandant 1740. Dette var visstnok forårsaket av en klage fra to av hans overordnede. Kongen ønsket imidlertid ikke å forfølge klagen, og Bertouch fikk avskjed i nåde. Han hadde da fått generalløytnants grad, og han ble boende i Christiania til sin død 1743. Bertouch valgte trolig den militære løpebane av nødvendighet. I et brev til Mattheson skriver han: “Jeg var en fremmed ridder uten slektninger og velgjørere. Derfor måtte jeg dø eller seire.” Familien måtte flykte fra sitt hjemsted, og hadde trolig verken sosial eller økonomisk støtte i sitt nye fedreland.

Bertouch må ha vært en forholdsvis kjent komponist i sin tid. Han er omtalt både i Johann Gottfried Walthers Musicalisches Lexicon fra 1732 og i Johann Matthesons biografisamling Grundlage einer Ehren-Pforte fra 1740. Med Mattheson hadde han også personlig kontakt. Bl.a. var det Bertouch som formidlet den første oppskriften av norsk folkemusikk, en halling, til Mattheson. Oppskriften ble trykt i et lite hefte med tittelen Etwas Neues unter der Sonnen 1740.

Av Georg Bertouchs komposisjoner er følgende bevart: 18 sonater fra samlingen XXIV Sonates composees par les canons, fugues, contre points et parties, selon le sisteme de 24 modes et les preceptes du fameux musicien, componiste et polihistor Jean Mattheson, avec la basse contonue, en kantate for kor, solister og orkester med generalbass, Gott der Herr der mächtige redet, med tekst fra salme 50, v. 1–6 og med bruk av tekst og melodi til koralen Sions vekter, en kantate, Mein Herz ist bereit, for altsolo og generalbass og en kantate, Du Tochter Zion, freue dich, for bass-solo, strykeorkester og generalbass. Den siste er ufullstendig bevart.

Sonatene er, som tittelen sier, komponert i alle 24 tonearter. Ordningen av sonatene er ikke systematisk etter toneartene, men ser nokså tilfeldig ut. De seks sonatene som mangler, er i D-dur, E-dur, fiss-moll, A-dur, H-dur og h-moll. De fleste av sonatene er triosonater, men ikke alle. Noen satser er for ett soloinstrument med generalbass. Enkelte andre er skrevet for tre soloinstrumenter med tillegg av generalbass. Ved to sonater er melodiinstrumentene angitt: clarino (trompet) og to fioliner. Ellers er det ingen instrumentangivelser, men det betyr trolig at besetningen skal være den tradisjonelle: to fioliner med gambe og cembalo (eller lutt) til generalbasspill.

Sonatene har fra tre til fem satser, men satsrekkefølgen er svært varierende. Unntaksvis finnes det dansebetegnelser på satsene, f. eks. “Allemande in canone” i sonate nr. 7, 4. sats. Det som ellers preger komposisjonene mest, er den polyfone stilen. Atskillige satser er skrevet som canons, mer eller mindre strengt gjennomført. Formen på satsene er svært ofte barokkens todelte, med repetisjon av begge delene.

Av kantatene er korkantaten Gott der Herr der mächtige redet lagt stort an med en innledende “sonata” og 9 vokalsatser. Den avsluttende korsatsen med bruk av melodien til “Sions vekter” har mye av barokkens klangprakt over seg. Bass-kantaten er også ganske stort anlagt, med innledende instrumental sonate. Alt-kantaten er mye enklere, og starter direkte med en vokalsats.

Stilistisk hører Bertouchs bevarte komposisjoner til i middelbarokken, den stilen han lærte å kjenne gjennom sin lærer Eberlin. Selv om sonatene er skrevet så sent som i 1730-årene, har den senbarokke stilen hos f.eks. Bach og Händel ikke fått noen betydning, og enda mindre er det spor av den nye førklassiske stilen som dukket opp i italiensk musikk på den tiden. Bertouchs musikk viser et solid teknisk nivå, men de harmoniske midlene er begrensede, og det bevirker at de lengre satsene kan bli litt stillestående.

  • Musikkmanuskripter finnes i Det Kgl. Bibliothek, København og i Staatsbibliothek zu Berlin
  • J. G. Walther: “Bertouch (Georg)”, i Musicalisches Lexicon, Leipzig 1732
  • J. Mattheson: “Bertouch”, i Grundlage einer Ehren-Pforte, Hamburg 1740
  • R. Eitner: “Bertuch (Bertouch) Georg von”, i Biographisch-bibliographisches Quellen-Lexikon, Leipzig 1900–04
  • M. Haffner: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • K. Visted: “Georg v. Bertouch”, i Norsk Musikkgranskning. Årbok 1943–1946, 1947
  • B. Kortsen: “Georg (de) Bertouch. Soldaten og musikeren”, i Georg Bertouch: De eo quod justum est, circa Ludos scenicos operasque modernas, dictus vulgò opera, utg. B. Kortsen, Bergen 1970

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av ukjent kunstner, u.å.; Akershus Slott, Oslo