Ingeniør og metallurg. Foreldre: Kaptein, senere oberst Lars Jørgen Tysland (1848–1911) og Marie Cathrine Sandberg (1862–1942). Gift 26.11.1917 i Linköping, Sverige med Ingrid Pauline Jacobsson (19.7.1892–22.5.1974), datter av grosserer Jacob Axel Jacobsson (f. 1844) og Paulina Lovisa Isaksdotter (f. 1869). Dattersønn av Ole Rømer Sandberg (1831–99); fetter av Ole Rømer Sandberg (1900–85).

Georg Tysland er kjent som opphavsmannen til den første elektriske smelteovnen for fremstilling av råjern, et halvfabrikat for produksjon av stål. Ovnstypen kom til å få navnet Tysland-Hole-ovnen, fordi ingeniøren Ivar Hole (1882–1939) lyktes med å gjøre ovnen driftssikker.

Tysland vokste opp i Kristiania og Bergen. Etter middelskolen gikk han på kjemilinjen ved Bergen Tekniske Skole og tok eksamen der 1908. Deretter arbeidet han et års tid som kjemiker ved Alby Uniteds cyanamidfabrikk i Odda. 1910 tok han examen artium på reallinjen ved Bergen katedralskole og studerte så elektroteknikk og metallurgi ved universitetet i Liège, Belgia med diplomeksamen 1913 som nr. 1 blant 150 kandidater. Samme år ble han ansatt som driftsbestyrer ved Tinfos Jernverk på Notodden, hvor han var til 1916. Deretter fulgte et opphold i USA med stipendmidler fra American Scandinavian Foundation. Oppholdet ble kortere enn beregnet, bare et halvt år, da Tysland ble angrepet av giktfeber. Etter hjemkomsten prøvde han å etablere et metallurgisk foretak, men mislyktes.

Det var i disse årene han traff sin svenske kone Ingrid. Ifølge en artikkel om Tysland fra 1963 satt han en gang i en togkupé på vei hjem fra Sverige. Han var sliten og “falt med hodet ned i fanget til den som satt ved siden av. Dette var en kvinne og hun ble senere hans hustru”. Hun ble med ham til Senja da han 1918 fikk i oppgave å etablere Skaland grafittverk. Der ble de til Tysland 1921 ble ansatt som elektrometallurg ved Industridirektørens kontor i Handelsdepartementet; året etter ble han leder for Statens forsøksdrift for elektrisk jernsmelting ved Fiskaa Verk i Kristiansand.

Her eksperimenterte Tysland med en liten forsøksovn. Teknologien var langt fra noen ferdig “pakkeløsning”, og resultatet var på ingen måte gitt før man hadde eksperimentert i full skala over en viss tid. Men Tyslands forsøk var så pass lovende at Christiania Spigerverk, som hadde en avtale med staten, ansatte ham 1924 og bygde en stor smelteovn, med en kapasitet på 5000 kW. Løsningen bygde på den såkalte Søderberg-elektroden, som ingeniøren Carl Wilhelm Søderberg hadde tatt patent på 1918. Den første ovnen, som stod ferdig 1925, svarte ikke helt til forventningene, men løsningen ble videreutviklet av Ivar Hole, og verdens første vellykkede kontinuerlige råjernsovn med koksreduksjon ble satt i drift 1929.

Med etableringen av denne teknologien fikk den såkalte “jernsaken” sin løsning. I flere tiår hadde både ingeniører og industribyråkrater drømt om å gjøre Norge selvforsynt med jern og stål, og med norsk teknologi basert på vannkraft kunne Norge bli en industrinasjon på lik linje med andre europeiske stater.

Tysland ble ved Spigerverket til 1927, da han ble leder for Bremanger Smelteverks anlegg i Svelgen. 1931 reiste han på ny til Senja for å lede grafittverket, men han døde året etter av hjertesvikt som senskade etter giktfeberangrepene i ungdommen.

En nekrolog i Teknisk Ukeblad beskriver Georg Tysland som en “nobel og høit kultivert mann”. Men selv om han var en stor kapasitet på elektrometallurgiens område, etterlot han seg knapt noen publikasjoner. Han var mer opptatt av å sette produksjonsplaner ut i livet enn å skrive avhandlinger.

  • Nekrolog i TU nr. 8/1932
  • Stud. 1910, 1935, 1960
  • E. Petersen: Elektrokemisk 1904–1954, 1953
  • Ingeniørmatrikkelen, 1961
  • E. B. Schieldrop: Christiania Spigerverk 1853–1961, 1961
  • A. K. Dahl: “Georg Tysland ville bli gårdbruker”, i Vårt Verk. Organ for medarbeidere i Norsk Jernverk nr. 3/1963
  • d.s.: “Ingeniør Georg Tysland. En pionér for elektrisk råjern-smelting”, i Jernindustri nr. 10/1967
  • J. E. Iveland: “Fiin gammel aargang”, i Østkantavisa 2004