Foreldre: Kaptein, senere oberst Lars Jørgen Tysland (1848–1911) og Marie Cathrine Sandberg (1862–1942).
Gift 26.11.1917 i Linköping, Sverige med Ingrid Pauline Jacobsson (19.7.1892–22.5.1974), datter av grosserer Jacob Axel Jacobsson (f. 1844) og Paulina Lovisa Isaksdotter (f. 1869).
Dattersønn av Ole Rømer Sandberg (1831–99); fetter av Ole Rømer Sandberg (1900–85).
Georg Tysland var en norsk metallurg, kjent for sine arbeider innen elektrisk reduksjonssmelting.
Sammen med Ivar Hole konstruerte han Tysland-Hole-ovnen, som ble satt i drift 1928 ved daværende Christiania Spigerverk og videreutviklet av daværende Elektrokemisk A/S, nå Elkem ASA.
Tysland vokste opp i Kristiania og Bergen. Etter middelskolen gikk han på kjemilinjen ved Bergen Tekniske Skole og tok eksamen der i 1908. Deretter arbeidet han et års tid som kjemiker ved Alby Uniteds cyanamidfabrikk i Odda.
1910 tok han examen artium på reallinjen ved Bergen katedralskole og studerte så elektroteknikk og metallurgi ved universitetet i Liège i Belgia med diplomeksamen 1913 som nr. 1 blant 150 kandidater. Samme år ble han ansatt som driftsbestyrer ved Tinfos Jernverk på Notodden, hvor han var til 1916. Deretter fulgte et opphold i USA med stipendmidler fra American Scandinavian Foundation. Oppholdet ble avbrutt etter et halvt år, da Tysland ble angrepet av giktfeber. Etter hjemkomsten prøvde han å etablere et metallurgisk foretak, men mislyktes.
I 1921 ble Tysland ansatt som elektrometallurg ved Industridirektørens kontor i Handelsdepartementet; året etter ble han leder for Statens forsøksdrift for elektrisk jernsmelting ved Fiskaa Verk i Kristiansand.
Her eksperimenterte Tysland med en liten forsøksovn. Teknologien var langt fra noen ferdig «pakkeløsning», og resultatet var på ingen måte gitt før man hadde eksperimentert i full skala over en viss tid. Men Tyslands forsøk var så pass lovende at Christiania Spigerverk, som hadde en avtale med staten, ansatte ham 1924 og bygde en stor smelteovn, med en kapasitet på 5000 kW. Løsningen bygde på den såkalte Søderberg-elektroden, som ingeniøren Carl Wilhelm Søderberg hadde tatt patent på 1918. Den første ovnen, som stod ferdig 1925, svarte ikke helt til forventningene, men løsningen ble videreutviklet av Ivar Hole, og verdens første vellykkede kontinuerlige råjernsovn med koksreduksjon ble satt i drift 1929.
Med etableringen av denne teknologien fikk den såkalte «jernsaken» sin løsning. I flere tiår hadde både ingeniører og industribyråkrater drømt om å gjøre Norge selvforsynt med jern og stål, og med norsk teknologi basert på vannkraft kunne Norge bli en industrinasjon på lik linje med andre europeiske stater.
Tysland ble ved Spigerverket til 1927, da han ble leder for Bremanger Smelteverks anlegg i Svelgen. 1931 reiste han på ny til Senja for å lede grafittverket, men han døde året etter av hjertesvikt som senskade etter giktfeberangrepene i ungdommen.
En nekrolog i Teknisk Ukeblad beskriver Georg Tysland som en «nobel og høit kultivert mann». Men selv om han var en stor kapasitet på elektrometallurgiens område, etterlot han seg knapt noen publikasjoner. Han var mer opptatt av å sette produksjonsplaner ut i livet enn å skrive avhandlinger.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.