Skuespiller. Foreldre: Skuespiller Georg Alexander (eg. Werner Louis Georg Lüddeckens) (1888–1945) og skuespiller Aud Egede-Nissen (1893–1974; se Aud Richter). Gift 1) med Ingeborg Steffens (3.10.1907–27.4.1982), datter av generalmajor William Steffens (1880–1964) og Anette Eger (1884–1944), ekteskapet oppløst; 2) med skuespiller Bertha (“Lille-Bertha”) Smedsgaard (29.1.1924—22.11.1997; hun senere gift med arkitekt P.A.M. Mellbye, 1918–), datter av agent Dag Smedsgaard (f. 1894) og direktør Randi Røslie (f. 1893), ekteskapet oppløst; 2) med Vibeke Falk f. Mowinckel (27.9.1918–; hun gift 1) med Lauritz Falk, 1909–90), datter av direktør Thorolf Beyer Mowinckel (1884–1963) og Jenny Modesta Fasmer (1887–1961). Dattersønn av Adam Egede-Nissen (1868–1953); nevø (søstersønn) av Gerd Grieg (1895–1988), Ada Kramm (1899–1981) og Gøril Havrevold (1914–92).

Georg Richter var en allsidig og svært aktiv skuespiller. Han spilte på de fleste norske scener i alle rollefag, fra operette til sosialrealistisk samtidsdramatikk, og han var med å fornye den tradisjonelle lystspillstilen i norsk teater.

Richter ble født inn i en mektig skuespillerfamilie. Moren og seks av hennes 10 søsken var skuespillere, faren var en kjent tysk skuespiller og stefaren – fra han var fem til han var 15 år – filmskuespilleren Paul Richter. Allerede i 13-årsalderen oppførte Georg Richter selvlagede skuespill sammen med Gerd Høst og Arvid Nilssen hjemme på Høvik. Etter examen artium 1935 var han i to år elev ved Carnegie Institute teaterskole i Pittsburgh, USA. Da han kom tilbake til Norge, hadde han et par roller ved Søilen Teater før han 1938 ble ansatt på Det Norske Teatret, der han gjorde seg bemerket som en av sønnene i I Grunnbrotet (I brændingen) av Kaj Munk og hadde stor suksess som en av de forskremte røverne i High Tor av Maxwell Anderson med Sam Besekow som instruktør (1940).

Richters karriere var mangfoldig. Han arbeidet ved de fleste norske teatre. På Det nye Teater 1940–43 og 1945–50 etablerte han seg som en humørfylt, stilsikker og sjarmerende lystspillkunstner. Som Odd i Barn av solen av Arne Skouen (1941) maktet han å kombinere både det sjenerte og frekke, det impulsive og barnslige. Han var meget dyktig som SS-mannen Max Karbe i Excellensen av Bertil Malmberg (1945) og skapte en frisk og inntagende Paul i Helt siden paradiset av J. B. Priestley (1947). Da han 1949 spilte den unge mannen i Miss Plinckbys kabal av Kjeld Abell, fikk han denne attesten av kritikeren Paul Gjesdahl: “Georg Richter var den unge mannen, selve romantikkens anonyme ambassadør. Og han klarte, uten fakter, bare ved sin personlighetsfylte ro, å overbevise om at hans løsning på livsproblemet var den rette.”

Allsidigheten viste Richter på Riksteatret 1952–56 i så forskjellige roller som Mackie Kniven i Tolvskillingsoperaen (1953) og Nils Lykke i Fru Inger til Østråt (1956). I krigsårene 1943–44 var han innom Centralteatret. 1957–59 hadde han oppgaver på både Folketeatret og Trøndelag Teater, der han 1959 fremstilte en både følsom og kraftfull Erlend i Kristin Lavransdatter (Kransen).

På Den Nationale Scene 1960–68 fikk Richter vist både bredden og dybden i sitt talent. Han skapte en fremragende Bérenger i Ionescos Neshornet (1960), viste overdådig spill som en av gangsterne i Kiss Me Kate (1962) og var en sjarmerende portvinsrød oberst Pickering i My Fair Lady (1963). Lystspillsikkert fremstilte han Richards far i Skjønne ungdom av Eugene O'Neill (1965) med sin mor som instruktør. Han spilte elegant direktørens nevø med talefeil i Feydeaus farse Loppen i øret (1968) og var en munter ektemannn i Alex Brinchmanns Karusell (1965). En stor kunstnerisk seier vant Richter som Bernhard Shaw i brevkomedien Kjære løgnhals (1961).

De siste fire årene var han igjen knyttet til Oslo Nye Teater, der han bl.a. skapte en burlesk karikatur av den komiske generalen i Roger Vitracs beske satire Victor (1969). Høsten 1971 hadde han sin siste rolle i 40 Karat, der han laget en fin studie av den forstøtte ektemannen som allikevel alltid er i godt humør.

I perioden på Trøndelag Teater og Den Nationale Scene virket Richter også som instruktør. Han satte i scene flere lystspill og komedier.

Richter var en sjarmerende filmskuespiller. Han debuterte 1939 i hovedrollen som barnehjemsgutten Albert i De vergeløse. Han spilte også hovedrollen i Så møtes vi i morgen (1946) og hadde en ledende rolle i Himmel og helvete (1969). I tillegg spilte han flere større og mindre biroller, bl.a. i Tante Pose (1940), Et spøkelse forelsker seg (1946), I slik en natt (1958), De dødes tjern (1958), Olsenbanden (1969), Olsenbanden og Dynamitt-Harry (1970) og Douglas (1970).

Richter var kretsformann på Riksteatret 1953–56. For sin krigsinnsats ble han tildelt Deltagermedaljen med rosett.

  • Det Nye teater, Oslo. Festskrift i anledning av teatrets 25 års jubileum 1929–1954, 1954
  • O. Øisang: Trøndelag teater gjennom 25 år, Trondheim 1962
  • N. Sletbak (red.): Det Norske teatret femti år. 1913–1963, 1963
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • HEH 1968, 1973
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, 1977
  • S. Wiik: I storm og stille. Riksteatret 1949–1989, 1990
  • TFL, 1994
  • arkivet i Norsk Filminstitutt