Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Maskinsjef Georg Løkkeberg (1872–1951) og Hulda Marie Hansen (1878–1941). Gift 1) 1932 med skuespiller Rønnaug Alten (1910–2001), ekteskapet oppløst 1947; 2) 1948 med Charlotte Sofie (“Soffi”) Melandsø (9.6.1923–16.1.1975), datter av kjøpmann Trygve Melandsø (1892–1941) og Molla Jørgensen (1892–1971). Bror av Tore Segelcke (1901–79); svigerfar til Vibeke Løkkeberg (1945–).

Georg Løkkeberg var i sin karriere knyttet til flere teatre som skuespiller og teatersjef. Han var en allsidig kunstner med et bredt repertoar og medvirket også i en lang rekke filmer.

Løkkeberg vokste opp i Fredrikstad og tok examen artium der 1930. Hans søster Tore hadde da vært ved scenen i flere år, og allerede samme høst debuterte han på Den Nationale Scene i Bergen som Sebastian i Shakespeares Helligtrekongersaften. Etter debuten skrev Andreas Paulson i Bergens Arbeiderblad: “[...] han ser godt ut, har et klangfullt, vakkert organ, en god soignert replikk. Utmerkete egenskaper som man kan komme et stykke vei på”. Selv bemerket han beskjedent: “Jeg kommer alltid til å være Tore Segelckes lillebror!”

De første årene var Løkkeberg ved Det Nye Teater 1931–35, deretter en sesong ved Nationaltheatret. 1941/42 var han ansatt ved Trøndelag Teater. De fleste norske skuespillere nektet å medvirke i den tysk-kontrollerte radioen, men 21.5.1941 ble Løkkeberg og fem andre skuespillere innkalt til Victoria Terrasse i Oslo og fratatt sin spilletillatelse fordi de hadde nektet å opptre i radioen. Da teatrene i Oslo, Bergen og Trondheim stengte, ble 15 skuespillere arrestert. Etter en uke ble de løslatt og fikk tilbake spilletillatelsen – med plikt til å medvirke i radioen, selv om ingen senere ble beordret til å opptre mot sin vilje. På Trøndelag Teater ble imidlertid teatersjefen Henry Gleditsch henrettet i oktober 1942, og teateret ble senere lukket.

Da Trøndelag Teater igjen åpnet etter krigen, ble Georg Løkkeberg, som i 1945 var formann i Norsk Skuespillerforbund, anmodet av teaterets styre om å tiltre som teatersjef. Han var teatersjef frem til 1948, da han overtok som sjef for Den Nationale Scene i Bergen.

Løkkeberg ble en god teatersjef for Trøndelag Teater. Økonomien balanserte, og i tillegg til de mer kjente klassikere ble moderne norsk dramatikk presentert, som Ernst Orvils Rødt Lys og Cora Sandels Kranes Konditori. Årene i Bergen ble ikke like vellykkede. Teaterets gjeld økte, og flere av de fremførte stykkene hadde liten appell hos det bergenske teaterpublikum, på tross av forestillinger som Ibsens Fruen fra Havet og Somerset Maughams Teater med Lillebil Ibsen som gjest og Løkkeberg som elegant motspiller. Hans siste sesong som teatersjef 1951/52 ble preget av problematiske samarbeidsforhold.

1952–66 var Løkkeberg frilans skuespiller og gjestet ved bl.a. Centralteateret og Det Norske Teatret i Oslo og Blanche Teatern i Stockholm. Det skulle bli mange store roller på nesten alle de norske teaterscenene, bl.a. tittelrollen i Hamlet, Kong Lear og Romeo og Julie, Martin i Anne Pedersdotter, Osvald i Gjengangere og flere store Ibsen-roller. Men 1966–80 var han tilbake på Nationaltheatret, hvor han gang på gang viste hvilken stor og allsidig kunstner han var.

Løkkeberg mestret ikke bare de kjente, klassiske roller, men også nyskapende roller som Marki de Sade i Peter Weiss' Mordet på Marat, som han fikk Kritikerprisen for 1966, og roller som Professor Higgins i Pygmalion og My Fair Lady, som han kom til å spille ikke mindre enn 380 ganger. Nevnes må også hans glitrende samspill med Per Aabel i Neil Simons komedie The Sunshine Boys 1974.

I Norden var Løkkeberg også kjent som filmskuespiller. Fra debuten i Syndere i Sommersol 1934 til Ingmar Bergmans Höstsonaten 1978 spilte han i nærmere 30 filmer i Norge og Sverige foruten i amerikanske fjernsynsfilmer.

En av Løkkebergs store suksesser var tittelrollen i Den Store Kean, Jean-Paul Sartres versjon av et skuespill av Alexander Dumas d.e. I to av de tre timene skuespillet varte, var han mer eller mindre kontinuerlig på scenen som den berømte britiske skuespilleren Edmund Kean når denne spiller i andre roller. Herbrand Lavik skrev i Bergens Tidende: “Med Georg Løkkeberg i hovedrollen ble Den Store Kean en glitrende stjernekomedie. Med sikker spenstighet og en besnærende blanding av selvironi, humor og voldsomme utfall gjennomførte Løkkeberg kjemperollen.”

September 1980 hadde Georg Løkkeberg sin siste premiere på Nationaltheateret i William Douglas-Homes lystspill Isfuglen sammen med Wenche Foss og Per Aabel. Stor og sikker suksess, men ikke langvarig. Bare noen uker senere, like etter annen akts begynnelse, gikk teppet ned for siste gang da hovedscenen stod i brann – en dramatisk avskjed for en glitrende og mangfoldig skuespiller, generøs både som som privatperson og kunstner.

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år,1949
  • Filmens Stjerner. Aftenpostens Filmhåndbok,1953
  • Stud. 1930,1955
  • E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953(utg. ved P. Gjesdahl), 1960
  • O. Øisang: Trøndelag teater gjennom 25 år,Trondheim 1962
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret 1949–1974,1974
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale scene 1931–1976,1977
  • M. Nordvik og T. Berg: Teppet opp for – Trøndelag teater 50 år 1987,Trondheim 1987
  • TFL,1991
  • Hvem Hva Hvor,flere årg.
  • HEH,flere utg.
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie. 1899–1999,2000