Georg Prahls karriere som offiser varte med korte avbrudd i mer enn 60 år, men i dag huskes han først og fremst for sin innsats i den første industrielle fasen av Bergens næringsliv.
Prahl ble kadett ved Krigsskolen i Christiania 1809 og tjenestegjorde som sekondløytnant (fenrik) 1815–18. Etter fem år på vartpenger flyttet han 1823 til Bergen, hvor han ble premierløytnant 1825 og kaptein og sjef for Nordhordlandske kompani av Bergenske Musketerkorps 1837. Deretter var han sjef for ulike hæravdelinger knyttet til Bergenhus festning frem til han 1878 fikk avskjed med pensjon. Som offiser la Prahl for dagen stor dyktighet, men han var vanskelig å samarbeide med og kom ikke sjelden på kant med sine overordnede, noe som førte til rettssaker og sågar arrest.
Det var imidlertid ikke som offiser at Prahl ble kjent, men for sin innsats som industrigründer og sitt engasjement i Bergens kulturelle og sosiale liv. Kort tid etter ankomsten til Bergen startet han en liten handel med litografier, og etter en reise til Hamburg 1826–27, der han satte seg inn i litografiske teknikker, startet han høsten 1828 Bergens første “Litografiske Officin”, som også var det første i landet grunnlagt av en nordmann. Her utgav han en rekke litografiske arbeider av høy kvalitet: portretter, prospekter, folkedrakter, kart og ikke minst flere skoleatlas som ble omsatt i hele landet. I forbindelse med litografiene av nasjonaldrakter og bondedrakter arbeidet Prahl nært sammen med kunstnere som Jacob Mathias Calmeyer, Joachim Frich, J. F. L. Dreier og Hans Leganger Reusch. Litografiene av bergenske allmenninger baserte seg utelukkende på originaltegninger av Dreier, mens Johan Ludvig Lostings tegninger ble mye brukt ved litograferingen av landskapsbilder og portretter.
1841 startet Prahl også et boktrykkeri og en bokhandel. Disse ble lite lønnsomme, og 1846 solgte han trykkeriet til Frands Dekke Beyer (senere firma F. Beyer; se Fredrik Beyer).
Da hadde Prahl for lengst engasjert seg i et nytt foretak. 1843 startet han Bergens første jernstøperi, senere supplert med et metallstøperi der han fremstilte gravplater, komfyrer, gryter og kirkeklokker. 1850 hadde bedriften 13 ansatte. Og Prahl nøyde seg ikke med det. Han utvidet med en spikerfabrikk og et mindre mekanisk verksted som leverte maskiner til byens mange repslagerier, papir- og tobakkspresser, dreiebenker, vognakslinger m.m. Hans mange virksomheter krevde imidlertid mer kapital enn han rådde over, og 1855 solgte han støperiet til Oluf P. Wingaard, som selv drev et støperi i Strømmen sør for Store Lungegårdsvann. Familien Wingaard drev Prahls verksted i Marken frem til 1909.
Opprettelsen av et støperi og høvleri under navnet Laxevaags Værk 1855 ble Prahls siste større bedriftsengasjement. Det gikk fallitt etter kort tid og ble solgt allerede 1859.
Prahl var en mann med mange ideer og med stahet nok til å sette dem ut i livet. Men nøkterne beregninger var ikke hans sterke side. Ikke alle hans foretak var like veloverveide, og han manglet dessuten kapital til å bære dem over de første vanskelighetene. De fleste ble derfor kvalt i fødselen. Hans største bedrift var uten tvil den litografiske anstalten. Den tok han med seg til Alver i Nordhordland, der han kjøpte seg et gårdsbruk og bodde de siste 20 år av sitt liv.
Georg Prahl var sterkt sosialt engasjert. Han var fra starten 1840 medlem av Bergens Afholdsforening mod Brændeviinsdrik, av Bergens Børneasyl i Lille Øvregate (opprettet 1841), var en kraft bak opprettelsen av Bergens Tvangsarbeidsanstalt i Allehelgensgate og ble institusjonens første formann, og han var mellom stifterne av og første formann i Bergens borgerlige Begravelsesforening (1852). 1852–55 var han styreformann i Bergens Kunstforening og 1850–58 styremedlem i Bergens Haandværkerforening. På hans forslag opprettet foreningen Bergens Industrimagazin 1852. Hans nasjonale sinnelag gav seg uttrykk i medlemskap i 17. mai-komiteen i Bergen, som ble stiftet 1847.