Faktaboks

Georg Harbitz
Georg i kirkeboken Jørgen Prahl Harbitz
Født
26. juni 1802, Haus (nå Osterøy), Hordaland
Død
22. november 1889, Abbediengen i Aker (nå Oslo), begr. på Askvoll kirkegård
Virke
Prest og politiker
Familie
Foreldre: Gjestgiver Niels Harbitz (1742–1810) og Elisabeth Christine Ibsen. Gift 23.2.1826 med Maren Mariken Hof (2.2.1806–20.12.1839), datter av gårdbruker Ingebret Larsen Hof og Ingeborg Martine Torgersdatter Blinderen. Farfar til Edmund Harbitz (1861–1916; se NBL1, bd. 5) og Francis Harbitz (1867–1950).
Georg Harbitz
Georg Harbitz
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.

Georg Harbitz var stortingspresident i flere stortingssamlinger enn noen annen har vært, og det er i denne egenskap han først og fremst er blitt erindret av ettertiden.

Harbitz vokste opp på gjestgivergården i Haus på Osterøy. Faren døde da gutten var 8 år gammel, og da moren ble sittende i trange kår, måtte det hjelp fra andre til for at han skulle få fullført sin skolegang. Som 11-åring kom han til Bergen og begynte på byens realskole, med økonomisk støtte fra familien Prahl, hvis navn han antok som mellomnavn. Det var opprinnelig tanken at han skulle bli handelsmann, men konrektor Johan Winding fant at hans evner pekte mer i teoretisk retning og fikk ham inn på katedralskolen, hvorfra han ble dimittert til universitetet 1821. Her studerte han teologi og ble cand.theol. 1825. Året etter ble han, ennå ikke 24 år gammel, utnevnt til sogneprest i Askvoll i Sunnfjord. Etter 13 år der var han sogneprest i Slidre 1839–47 og ble så utnevnt til garnisonsprest på Akershus, men overtok ikke embetet. Isteden fortsatte han sin prestegjerning i Valdres, fra 1848 som sogneprest i det utskilte Vestre Slidre prestegjeld, inntil han 1852 ble utnevnt til sogneprest på Nøtterøy. Han gikk av med pensjon 1878.

Georg Harbitz satt på Stortinget ved samtlige 15 stortingssamlinger fra 1836 til 1869. Han var representant for Nordre Bergenhus inntil 1839, for Kristians amt 1842–51 og for Jarlsberg og Laurvigs amt 1854–69. 1848 ble han valgt til stortingspresident, et verv han innehadde til han forlot Stortinget 1869. Han alternerte som president først med Halvor Christensen, deretter med Hans Aall. 1851 var han formann for stortingsdeputasjonen ved kong Oscar 1s kroning.

Harbitz samarbeidet med bondeopposisjonen under Ole Gabriel Uelands ledelse. Han arbeidet for lokalt selvstyre og gjorde seg bemerket da han, syk som han var, tvang seg til å møte i Stortinget for å tale for opphevelse av landskatten. Men samtidig la han for dagen en klar nasjonal holdning. Det var, kommenterer Halvdan Koht, “national ild i hans tale, da han ved behandlingen av Stortingets adresse i flagsaken protesterte mot anbringelsen av det norske riksvaaben paa svenske mynter”.

Etter hvert modererte Harbitz sine politiske synsmåter, og forsonings- og kompromissvilje ble mer og mer hans fremste kjennetegn som stortingspolitiker. Han talte og stemte mot å gi statsrådene adgang til Stortinget og motsatte seg innføring av årlige stortingssamlinger og utvidelse av stemmeretten. Sammen med andre moderate embetsmenn og akademikere utgjorde han en høyre-sentrumsgruppering som søkte å bygge bro mellom regjeringen og stortingsflertallet.

Tross sin økende konservatisme kom Harbitz imidlertid også på sine senere storting til å nyte stor tillit hos bonderepresentantene og til å beholde sin nære personlige kontakt med deres ledere, i første rekke Ueland. Når han noen ganger klart å overtale bøndene til å fravike sin ekstreme sparepolitikk, skyldtes det denne underhåndspåvirkning mer enn hans innlegg i Stortinget.

Også på unionspolitikkens område ble han mer og mer moderasjonens og kompromissenes mann. Da den nye kongen Karl 4, etter svensk press, 1860 nedla veto mot stortingsbeslutningen om å oppheve stattholderposten, ble Harbitz formann i den spesialkomité Stortinget nedsatte i sakens anledning. Harbitz spilte en sentral rolle i arbeidet for å finne en vei ut av krisen som var akseptabel for Norge uten altfor åpent å utfordre svenskene. Da han som president satte forslaget til stortingsadresse under votering, understreket han unionens betydning, men mante samtidig til vern om Norges frihet og selvstendighet: “Jeg tror ikke, at jeg siger andet end hvad der rører sig i enhver Nordmands Hjerte, naar jeg siger, at vi vil søge at bevare vore venlige Følelser; vil staa som ett mod udvortes Fiender; men tænk ikke paa at underkue os!” Ernst Sars syntes ikke talen i tilstrekkelig grad gav uttrykk for harmen over “norskæderiet” i Sverige: “Men fremført som den blev af den gamle præsident med det hvide haar og den dybe alvorlige røst og med det prestelig-salvelsesfulde foredrag, svarede den godt til øieblikkets stemning og gjorde et dybt indtryk paa alle tilstedeværende.”

Da svenskene fortsatt krevde en omarbeiding av unionsbestemmelsene, vedtok Stortinget 1863 et forslag som etter vanlig tolkning åpnet døren på gløtt for en unionsrevisjon. Forslaget, som understreket at en eventuell revisjon av unionsvilkårene bare måtte finne sted på basis av de to rikers “Ligeberettigelse og Eneraadighed i alle Anliggender der ikke ere betegnede som unionelle”, var utarbeidet av Harbitz i samarbeid med Johan Sverdrup. I likhet med Ueland vegret Harbitz seg til å begynne med mot å tre inn i den nye unionskomiteen, men de lot seg begge overtale. Harbitz trådte imidlertid ut av komiteen før den for alvor var kommet i gang med sitt arbeid.

Harbitz ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1851, fikk kommandørkorset 1857 og storkorset 1864; samme år ble han også tildelt storkors av den svenske Nordstjärneorden. President Harbitz' gate i Oslo ble oppkalt etter ham 1891.

Harbitz' eldste sønn, skipsreder Johannes Harbitz (1831–1917), var også stortingsmann (1880–93) og satt i regjeringen 1893–95. Etter å ha tatt avskjed som prest, flyttet Harbitz 1879 til sin nest eldste sønn, Gottfried Harbitz, på Abbediengen i Vestre Aker, der han døde 1889. Etter eget ønske ble han gravlagt ved siden av sin hustru på Askvoll kirkegård.

Georg Harbitz var ingen fremragende taler eller politisk innovatør, men han eide betydelige representative evner og ledet Stortingets forhandlinger med verdighet og med klok og myndig hånd. Alle var enige om at han var beundringsverdig som president, skriver Halvdan Koht om ham: “Han vernet nøie om Stortingets ret og værdighet [...] han ledet alle forhandlinger med kyndighet og omhu, takt og humanitet, og han forstod ved passende leiligheter at gi fuldtonende uttrykk for Stortingets stemninger og meninger.”

Verker

    Etterlatte papirer

  • Georg Harbitz' personlige arkiv finnes i RA, Oslo (privatarkiv nr. 24)

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lampe, bd. 2, 1896
  • J. E. Sars: Norges politiske historie 1815–1885, 1904
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • H. Koht: Johan Sverdrup, bd. 1, 1918
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • A. Bergsgård: Ole Gabriel Ueland og bondepolitikken, bd. 1, 1932
  • L. Daae: Politiske dagbøker og minner, bd. 1, 1934
  • A. Kaartvedt: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 1, 1964

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Asta Nørregaard, u.å.; Stortinget