Gunnar Berg Lampe var en dominerende skikkelse i norsk reiseliv gjennom store deler av 1900-tallet. Han ledet Landslaget for Reiselivet i Norge i 40 år og representerte Norge i internasjonalt reiselivssamarbeid.
Lampe vokste opp i Bergen. Etter examen artium 1911 drog han til Paris og begynte i reisebyrået C. F. Berg & Cie. 1916 var han en kort tid kontorsjef i Bennetts Reisebureau i Bergen, før han ble knyttet til Norwegian Canners' Export Office i Stavanger. Tre år senere ble han disponent for selskapets kontor i Kristiania. 1921 startet han sitt eget eksportfirma i London, men da stillingen som direktør for Reiselivsforeningen ble ledig 1922, søkte og fikk han denne.
Foreningen for Reiselivet i Norge var en meget beskjeden organisasjon da han tiltrådte; budsjettet var på vel 30 000 kr, hvorav staten bidrog med 10 000. Turisttrafikken til Norge hadde også gått kraftig tilbake under og etter den første verdenskrig. Den nye direktør la seg imidlertid ikke på været og ventet på bedre tider. Sammen med formannen, statsbanenes generaldirektør Lars Rasmussen, reorganiserte han reiselivsforeningen, økte medlemsantallet og fordoblet inntektene. Det lå store oppgaver foran ham både hjemme og i forhold til utlandet. På den hjemlige arena var det særlig opplysningsvirksomheten overfor hoteller, trafikkselskaper og myndigheter; et middel her var et nystartet medlemsblad, et annet en årlig og forbedret statistikk, et tredje avisartikler og foredrag. Markedsarbeidet ute skjedde i samarbeid med statsbanenes reisekontorer i New York, London og Berlin, som Reiselivsforeningen forsynte med reklame- og opplysningsmateriell. Midlene var små og tidene trange; det var først et stykke inn i 1930-årene at trafikken fra utlandet fikk samme omfang som før krigen.
Opprustingen av norske hoteller lå Lampe varmt på hjertet. Den stigende trafikken av cruiseskip, såkalte “flytende hoteller”, var for ham en påminnelse om at næringen ikke hadde beskikket sitt hus. Han var også opptatt av å forlenge turistsesongen. Etter hvert lyktes det å få veimyndighetene til å åpne høyfjellsveiene i midten av juni og trafikkselskapene til å starte sommerrutene tidligere og avslutte dem senere.
Utbyggingen av reiselivets organisasjoner var også en merkesak og en nødvendighet. Lampe reiste på kryss og tvers gjennom landet og talte reiselivets sak. I hans fotspor grodde lokale reiselivsorganisasjoner opp. 1929 vedtok Stortinget en proposisjon om direkte statsbidrag til Reiselivsforeningen under forutsetning av at den skulle stå i spissen for norsk turistreklame ute, og samme år vedtok foreningens rådsmøte at navnet skulle endres til Landslaget for Reiselivet i Norge. Landslagets kår bedret seg radikalt. Inntektene ble mer enn fordoblet.
Depresjonsårene rammet enkelte norske næringer hardt, men ikke reiselivsnæringen. 1931 forlot Norge den høye kronekursen og gullstandarden, og Norge ble et fristende billig reisemål. Kommunikasjonene ble utbygd i 1930-årene, hotellinspeksjonen kom i gang, og standarden ble merkbart hevet. Men Nord-Norge lå etter i utviklingen. Lampe handlet ekspeditt og la 1937 frem en “Nord-Norge-plan” med anbefaling om statsstøtte til 22 bedrifter.
Reiselivet kom forbløffende fort i gang igjen etter den annen verdenskrig. I rask rekkefølge fikk han opprettet nye norske turistkontorer i Stockholm, København og London og blåst nytt liv i kontoret fra 1930-årene i New York. Gjennom orienteringsturer for utenlandske reisebyråer og pressefolk, en stigende flom av brosjyrer og fellesreklame for hoteller og trafikkselskaper i store aviser i en rekke land lyktes Landslaget i å overbevise utlandet om at Norge var i stand til å ta imot gjester etter fem års okkupasjon. Allerede 1950 var trafikken fordoblet i forhold til siste førkrigsår. 1952 ble det åpnet et norsk turistkontor i Paris, og senere fulgte felles nordiske kontorer i Zürich, Roma og Frankfurt.
Lampes fremste egenskap var handlekraft og raskhet i beslutninger. Han skrev fortere på maskin enn sine sekretærer og trengte aldri stenograf. For sine medarbeidere var han en god sjef. Han lot dem utfolde seg og tok ansvaret om noe skar seg. På det internasjonale plan briljerte han. Han var medlem av Folkeforbundets permanente ekspertkomité for turisttrafikk, president for reiselivsorganisasjonenes internasjonale union 1947–48 og Norges delegerte i OEECs turistkomité. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1950 og var innehaver av en rekke utenlandske ordener.
G. B. Lampe sluttet i Landslaget ved oppnådd pensjonsalder 1962. I hans tid hadde reiselivsnæringen vokst fra håndverk til industri. Da han trådte tilbake, var den blitt en betydelig faktor i samfunnslivet.