Prest. Foreldre: Stabskaptein, senere generalmajor Ernst Anton Henrik Lammers (1770–1847) og Seriane Magdalena Hagen (1773–1843). Gift 20.2.1829 med Henriette Nicoline Rode (30.4.1810–29.6.1898), datter av generalkrigskommissær Hans Henrich Rode (1767–1830; se NBL1, bd. 11) og Charite Nicoline Holst (1778–1863). Farbror til Thorvald Lammers (1841–1922).

G. A. Lammers var opprinnelig statskirkeprest, men ble en fremtredende talsmann for frikirkebevegelsen i Norge i 1850-årene.

Lammers vokste opp i København, Trondheim og Christiania, alt etter hvor farens offiserskarriere førte familien. Han tok examen artium 1821 og begynte å studere teologi ved universitetet, men fulgte også undervisningen ved Den kgl. Tegneskole fra 1819. I studietiden fikk han kontakt med herrnhutpresten N. J. Holm og var tiltalt av dennes forkynnelse. Lammers ble cand.theol. 1825 og avla praktisk-teologisk eksamen 1827. Samme år ble han utnevnt til hospitalprest i Trondheim. I de neste 8 årene hadde han et nært samarbeid med biskop P. O. Bugge, ettersom de begge var preget av pietistiske og herrnhutiske idealer. 1834 utgav han Psalme-Skat, en samling av salmer hentet fra ortodoksiens og pietismens danske salmebøker.

Lammers ble utnevnt til sogneprest i Bamble i Telemark 1835. Her engasjerte han seg i både riks- og lokalpolitikken; han var stortingsmann 1839 og 1842 og ordfører i Bamble i flere år. Han var også arkitekt for nye Bamble kirke (1845) og malte korbildene. 1848 ble han sogneprest i Skien, der han raskt kom med i byens haugianske vekkelsesmiljø. Intensitet og alvor preget hans prestetjeneste. Idealet var trosekthet og trosalvor, han betonte gjenfødelsens nødvendighet, og mange reiste til Skien for å høre predikanten Lammers. Han bygde et bedehus i byen 1850 og stiftet landets første indremisjonsforening der 1853.

Lammers ble etter hvert mer og mer kritisk til kirkelige ordninger og refset folkelige forlystelser som dans og teater. Redaktør H. Bagger i avisen Correspondenten var i starten positiv til Lammers, men ble etter hvert kritisk, og fra 1854 mente han at Lammers utviklet separatisme og fjernet seg fra lutherdommen. Blant de ting Lammers var særlig kritisk til, var barnedåp, konfirmasjon og absolusjon (syndsforlatelse) ved nattverden. Presten pliktet å gi absolusjon til hver enkelt som ønsket å gå til alters uten å høre privat og frivillig skriftemål på forhånd. Denne praksis brøt Lammers med 1855.

Utmeldelse av statskirken ble diskutert i mange kretser i 1850-årene. Lammers søkte imidlertid å reformere kirken innenfra, og inn i 1855 var det hans mål. Men da reaksjonene på hans prestetjeneste ble ytterst negative og han selv mottok en embetsmessig refs 1856, tilspisset situasjonen seg. Han søkte avskjed fra sitt embete, for etter å ha funnet sannheten var han blitt “besværet” i samvittigheten. Han mente nå at statskirkens praksis var uforenlig med Guds ord, noe han utdypet i en tale etter sin avskjedspreken i Skien kirke 22. juni: Statskirken var ikke lenger Jesu Kristi sanne kirke. Forvaltningen av sakramentene og den påbudte absolusjon før nattverden var forkastelig; nattverden var nemlig bare for dem som i sannhet omvender seg til Gud – ikke for ubotferdige. Barnedåpen stred mot Kristi ord, mens konfirmasjonen ledet til falske vitnesbyrd.

2. juli 1856 meldte Lammers seg ut av statskirken, og to dager senere stiftet han Den frie apostolisk-christelige Menighed, med seg selv som forstander. I hans Grundtræk af en fri apostolisk-christelig Menigheds Forfatning (1856) finnes idégrunnlaget til den nye menigheten: Kirketukt skulle praktiseres, og bare voksne skulle døpes; gjendåp var Lammers imidlertid imot. 1857 reiste han til Tromsø for å organisere frimenigheten der, men vendte tilbake til Skien året etter. I bladet Meddelelser til og fra de apostolisk-christelige Menigheder, som han utgav 1859–60, hevdet han at frimenigheter – over hele verden – er et “Tidens Tegn” og frukt av en “ny Aandens Udgydelse”.

Lammers fikk snart problemer innenfor egne rekker. Flere menighetslemmer ønsket gjendåp, og det oppstod splittelser. Lammers ble kritisk til sine egne standpunkter, og det hele munnet ut i erklæringen Aaben Bekjendelse høsten 1860. Han avgikk som forstander, meldte seg ut av den frikirkelige menighet og vendte tilbake til statskirken. Da han to år senere igjen søkte prestekall i Den norske kirke, bekjente han sin tidligere “Selvraadighed og Vildfarelse”. Han fikk aldri noen ny fast stilling i statskirken, men bestyrte Brunlanes sognekall en kort periode. Lammers tilbrakte mye av sine siste år på reiser i utlandet og viet seg hovedsakelig til sine kunstneriske interesser. Han døde 1878 og ble begravd i Skien.

    Et utvalg

  • Psalme-Skat. Et Udvalg af gamle Psalmer, uddraget af Kingos, Pontoppidans og Brorsons Samlinger, Trondheim 1834
  • Christelig Psalmebog, Skien 1852
  • Afskedsandragende og Afskedsord ved Nedlæggelsen af Embedet som Sognepræst i Skien, Skien 1856
  • Forsvar for den frie apostolisk-christelige Menighed og dens Forfatnings Grundtræk, Skien 1856
  • Grundtræk af en fri apostolisk Menigheds Forfatning, Skien 1856
  • Aaben Bekjendelse, i Meddelelser til og fra de apostolisk-christelige Menigheder nr. 12/1860
  • Biografi i NKL, bd. 3, 1892
  • C. Brun: Den lammerske bevægelse, 1905
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • L. Selmer: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • R. Berge: G. A. Lammers som kunstner, utstillingskatalog, Skien 1942
  • S. Svendsen: Den lammerske vekkelse i Skien, 1949
  • E. Danbolt: Presten G. A. Lammers for og mot frimenighetstanken, 1963
  • I. Diesen: Veiryddere. Gustav Adolph Lammers og den bevegelsen og de medarbeiderne som grunnla de eldste norske frimenigheter som utgjør det Norske misjonsforbunds forhistorie og opprinnelse, 1980
  • S. Moe: “Om forholdet mellom presten G. A. Lammers og tenkeren S. Kierkegaard”, i Radikale profiler i dansk og norsk kirkeliv 1850–1900, 1996
  • G. Sem: Lammers, Porsgrunn 2000