Skuespiller, instruktør og teatersjef. Foreldre: Disponent Einar Sigurd Rasmussen (1907–73) og Edith Wilhelma Hansen (1907–91). Samboer 1) fra 1982 med skuespiller Marianne Nielsen (25.4.1961–), forholdet avsluttet 1998; 2) med skuespiller Yvonne Øyen (21.11.1978–).

Frode Rasmussen har spilt mange av verdensdramatikkens store roller og gitt sine høyst personlige tolkninger av dem.

Han vokste opp i Paradis utenfor Bergen. Selv om han i et intervju medgav at han i unge år “likte å være sånn moromann som finner tilfredsstillelse i å gjøre seg til”, og selv om han var en stor stjerne i Fana skoleteater, var ikke teater hans første yrkesvalg. Han startet i hotellbransjen, men begynte snart å lese mye dramatikk, livnærte seg som sjømann, var ansatt som portør ved Haukeland sykehus og hadde en nokså broket yrkeskarriere.

Rasmussen søkte Statens teaterskole, men kom ikke inn. Erik Pierstorff så imidlertid hans talent og lot ham bli elev ved Trøndelag Teater 1966. Der var han til 1971. Da fikk han ansettelse ved Nationaltheatret, hvor han ble i to sesonger. I ettertid har han omtalt dette teateret som “en fabrikk full av mistrivsel”. 1973 kom han til Hålogaland Teater, og der ble han til han 1980 igjen ble ansatt ved Trøndelag Teater, hvor han var til 1988. Etter en sesong som frilanser var han så ved Den Nationale Scene 1989–1995. Fra 1997 til 2000 var han teatersjef ved Nordland Teater.

Som skuespiller har Rasmussen gjort seg sterkt bemerket i en rekke sentrale roller. 1971 slo han igjennom som konferansieren i Cabaret på Trøndelag Teater. På Hålogaland Teater var han meget sentral i teaterets etableringsperiode. Da var ensemblet i den mest rebelske perioden, noe som trolig passet godt for den glødende marxisten Rasmussen den gang var. Han så det som sin oppgave å spille folkelig teater med et underholdende innhold, gjerne av provoserende politisk karakter. Fra denne tiden huskes han imidlertid best for sin nyskapende og usedvanlig sterke fysiske tolkning av Peer i Peer Gynt 1975.

Årene på Trøndelag Teater ble av stor betydning for Rasmussens utvikling. Der spilte han Hamlet (1972) og Richard III (1982) i Stein Winges regi. Som Richard III stod han bokstavelig talt ribbet til skinnet og naken på scenen ved teppefall. I Terje Mærlis oppsetning av Jeppe paa Bjerget (1983) gjorde han et usedvanlig sterkt inntrykk som en krigsskadd Jeppe. Han har også markert seg i sentrale ibsenroller, som for eksempel Gregers Werle i Vildanden og Torvald Helmer i Et dukkehjem. 1981 ble han landskjent som en betydningsfull Dario Fo-tolker med enmannsforestillingen Herre jemini, gjøgleren kommer!, som også ble vist i fjernsyn.

På Den Nationale Scene huskes Rasmussen for sin sterke innsats i François Rochaix' oppsetning av Agamemnon og maratonoppsetningen av Aiskhylos' Orestien 1991. Høsten 1995 startet Rasmussen det private teaterprosjektet Bergen Komedia Teater. Året etter gikk teateret konkurs. Som teatersjef på Nordland Teater 1997–2000 gjorde han seg kunstnerisk mest gjeldende som regissør for en suksessoppsetning av Cabaret 1997. Ett år senere hadde Nordland Teater det største underskudd av samtlige institusjonsteatre.

Rasmussen har også drevet sommerrevy på Hotell Norge og hatt revysamarbeid med bl.a. Ole Paus. Og han har skapt byoriginalen Evy. Dette er en noe vulgær, men morsom og frodig rollefigur, og skikkelsen er blitt allemannseie i Bergen. I et intervju 1991 oppsummerte Rasmussen sin virksomhet slik: “Selv valgte jeg å arbeide ved teatre i støpeskjeen med plass for nye teaterformer”. Han har da heller aldri hatt angst for å utforske og prøve nye sceniske uttrykksmåter og har gjort seg bemerket med en særegen plastikk og stor kroppsbeherskelse. På scenen utmerker han seg med en intens og nærværende publikumskontakt basert på en egen evne til direktekommunikasjon.

På film har Rasmussen skapt særpregede biroller i bl.a. Søsken på guds jord (1983), Nattseilere (1986), En håndfull tid (1989) og Insomnia (1997).

  • Diverse avisintervjuer
  • opplysninger fra Frode Rasmussen