Frederik Hartvig Herman Wedel Jarlsberg – eller Fritz, som han ble kalt – var Norges betydeligste diplomat i første tredel av 1900-tallet.
Han tilhørte på både fars- og morssiden en gren av Norges fremste adelsslekt. I mange generasjoner hadde slekten levert sivile og spesielt militære embetsmenn til den dansk-norske embetsstanden. Wedel vokste delvis opp ved hoffet, hvor hans far var øverste kammerjunker (hoffsjef) og moren overhoffmesterinne, og delvis på herregården Brunla i Vestfold, som faren eide. Både Wedels far og flere av hans onkler var marineoffiserer, og bare 8 år gammel ble Wedel selv volontør på korvetten Nornen, som ble kommandert av hans far. Han gikk i land og tok examen artium 1873. Deretter studerte han jus ved universitetet i Christiania, ble cand.jur. 1879 og startet så i diplomatiet.
For å kunne tjenestegjøre som diplomat var det en forutsetning å ha egne midler, da kandidatene måtte arbeide tre år som ulønnet attaché. Disse pengene ble skaffet til veie ved salg av Brunla. Wedel ble plassert ved ambassaden i Paris og skaffet seg en stor bekjentskapskrets blant diplomater og aristokrater. Han så bort fra den norske adelsloven og brukte slektens barontittel, til tross for at han var født lenge etter at norske adelstitler bortfalt. Det å ha en tittel var nyttig i selskapslivet, og han kunne unnskylde seg med at han var dansk baron.
1882 ble Wedel annensekretær i Utenriksdepartementet i Stockholm. Etter sine pliktår her kom han 1885 til Wien og 1888 til London som legasjonssekretær og senere chargé d'affaires. Wedel var utvilsomt ærgjerrig, og han benyttet sine forbindelser til den norske regjeringen slik at han ble befullmektiget svensk-norsk minister ved det spanske hoff 1891. Han ble utnevnt på bekostning av eldre diplomater og i strid med kongens og svenskenes ønsker, men den norske regjeringen stod sterkt på hans kandidatur, da han var villig til å hjelpe regjeringen med særnorske saker. Han fikk også i stand en handelsavtale mellom Spania og Norge. Dette var viktig, da det var første gang på mange hundre år at Norge inngikk selvstendige avtaler med andre suverene stater. Avtalen var en stor seier for Wedel.
1892 havnet Wedel midt oppe i konsulatkrisen og klarte ved sin personlige inngripen å hindre et brudd mellom kongen og regjeringen. Samme år forhandlet han med keiser Wilhelm og den tyske utenriksministeren om et eget norsk konsulatvesen, men fikk ikke støtte hos tyskerne. Forhandlingene foregikk antakelig på privat initiativ, men Wedel holdt kongen underrettet.
Han tok 1898 avskjed og bosatte seg på godset Palsgård i Jylland, som han kjøpte samme år. Men allerede 1902 var Wedel tilbake i tjeneste som envoyé (sendemann) i Spania og Portugal. Her forhandlet han frem en ny gunstig handelstraktat med spanierne. Bl.a. ble en økning av den norske vintollen godtatt uten motytelser. 1904 ble han tilbudt embetet som envoyé i St. Petersburg, men takket nei fordi han mente å ha krav på en sendemannspost i Paris eller London, noe utenriksministeren hadde lovt ham.
Ved unionsoppløsningen 1905 søkte Wedel avskjed, da han ønsket å arbeide for Norges sak. Det var Wedel som først forhandlet med svenskene og danskene om kongevalget. Han hadde selv tenkt på prins Carl av Danmark som norsk konge og foreslo for statsminister Michelsen at hvis Bernadotte-tilbudet ble avvist, måtte kronen tilbys prins Carl. Det var imidlertid Fridtjof Nansen som fikk oppdraget med å lede sluttforhandlingene om kongevalget.
Wedel ønsket selv å bli utenriksminister 1905 og følte seg forbigått da Jørgen Løvland ble sittende i embetet. Wedel ble i stedet den norske regjerings sendemann i København og overbrakte der den danske konge nyheten om at prins Carl var valgt til norsk konge. Han introduserte også den norske stortingsdeputasjon for kongen og ledsaget det nye kongeparet til Norge. Han vendte så tilbake til København som sendemann, men ble bare til 1906, da han ble Norges sendemann i Paris, Madrid og Lisboa. I Paris ble han boende mesteparten av sin gjenværende levetid. Wedel kjøpte et privat palé og gjorde huset til et møtested for aristokrater, politikere, diplomater og kunstnere.
Wedel ble 1910 og 1912 tilbudt utenriksministerposten i Wollert Konows regjering, men avslo fordi hans hustru var alvorlig syk. Han var også 1913 på tale som utenriksminister, men statsminister Gunnar Knudsen ombestemte seg, da han hadde en – sannsynligvis berettiget – frykt for at Wedels aristokratiske og kosmopolitiske vesen skulle stikke av for mye fra det som kunne tåles i Norge.
Under den første verdenskrig gjorde Wedel en stor innsats for å ivareta Norges nøytralitet. Etter krigen ville han at Norge skulle kreve erstatning for senkede skip og drepte sjømenn. Som kompensasjon så han for seg at Norge burde få Svalbard, Murmansk-kysten og en koloni i Afrika. I Norge vakte disse forslagene uro, og Wedel oppnådde ikke noe hos britene, men franskmennene lovte nordmenn og norske selskaper en begunstiget stilling i franske kolonier. Regjeringen tok etter hvert avstand fra mye av Wedels privatpolitikk. 1920 forhandlet han om og vant frem med kravet om norsk suverenitet over Svalbard. Dette var sannsynligvis det best mulige resultat for Norge.
1921 ble han på ny tilbudt stillingen som utenriksminister, denne gang i Otto Blehrs regjering, men avslo igjen. Samme år gikk han av som sendemann i Lisboa og Madrid. Han falt for aldersgrensen 1925, men fortsatte som sendemann i Paris til 1930. 1932–33 forhandlet han med Danmark om grønlandssaken. Disse forhandlingene gikk ikke godt, og regjeringen gav Wedel beskjed om å avslutte dem.
Wedel hadde andre ambisjoner i tillegg til ønsket om å bli utenriksminister, og 1895 ble han tilbudt statsministerembetet i Stockholm i en koalisjonsregjering. Han aksepterte dette, men statsministerkandidat Bonnevie klarte ikke å danne regjering.
På Palsgård, som Wedel eide 1898–1908, bygde han om hovedbygningen og anla en stor engelsk park. Han valgte å selge eiendommen for å skaffe seg en gård i Norge. 1909 kjøpte han Skaugum i Asker. Gården hadde en stor hovedbygning i dragestil, som Wedel bygde om i fransk stil. I Paris, på Palsgård og Skaugum førte Wedel et flott og gjestfritt hus. Gårdene fungerte som sommerboliger, og en rekke prominente gjester besøkte Wedels. Da det 1929 ikke ble enighet om en høvelig residens for det nye norske kronprinsparet, forærte Wedel Skaugum til kronprins Olav.
Wedel forlot sin bolig i Paris 1940, da tyskerne invaderte Frankrike. Han tok med seg sin kone og deres verdifulle innbo og bosatte seg i Lisboa. Han hadde arvet en del midler fra familien og styrket sin økonomiske situasjon da han inngikk sitt første ekteskap med en dame fra en av Tysklands rike industrifamilier. I sitt andre ekteskap giftet han seg også svært rikt, med en amerikansk arving. Begge ekteskap var med på å underbygge hans selvstendighet og livsstil, med utstrakt og kostbar selskapelighet.
Wedel utgav erindringsbøkene Reisen gjennem Livet (1932) og 1905 og Kongevalget (1946). Her gir han en sterkt personlig og fornøyelig oppsummering av historien, hvor han på ingen måte nedvurderer sin egen rolle. Han ble ridder av St. Olavs Orden 1892 og fikk storkors 1904. 1925 ble han tildelt den sjeldne utmerkelsen storkors av St. Olavs Orden med kjede. Han var dessuten innehaver av en mengde utenlandske ordener. Wedel var også rettsridder av den prøyssiske Johannitterorden, som er en korporasjon for adelige.
Fritz Wedel Jarlsberg var en ærgjerrig mann, utstyrt med en suveren selvtillit og med gode personlige forbindelser. Han var en smidig, men pågående diplomat. Dessuten var han preget av åpen menneskelighet og beskrives som sjarmerende og i sterk grad påvirket av europeisk kultur og smak. En rekke nordmenn nøt godt av hans gjestfrihet i Paris, og han pleide til dels omgang med yngre kunstnere. Wedel samlet på antikviteter, bøker og malerier, ofte med tilknytning til slekten. Han etterlot sine samlinger til slektens stamhus, Jarlsberg, hvor tingene ble benyttet ved en nyinnredning av hovedbygningen. Hans samlinger inngår som en egen stiftelse som administreres sammen med fideikommisset Jarlsberg.