Kjemiker og industrileder. Foreldre: Hytteinspektør Johann Theodor Roscher (1755–1829) og Johanna Sophie Uhle (død 1821). Gift 1) med Augusta Elisabeth Hubbauer (1795–27.11.1845), datter av skogmester Johann Jakob Hubbauer og Catharina Behler; 2) med Marthe Dorothea Pedersdatter Berg (11.4.1825–4.8.1887), datter av smed Peder Berg. Farmors far til Vera Henriksen (1927–); mormors far til Bjørn Rørholt (1919–93).

Kjemikeren Friedrich Roscher var teknisk sjef for Modums blåfargeverk og utviklet driften slik at dette verket ble verdensledende i 1830- og 1840-årene.

Roscher kom fra en sachsisk familie med industrialister og teknikere knyttet til glassverk. Han ble immatrikulert ved bergakademiet i Freiberg 1810 og fikk der en teknisk-kjemisk og metallurgisk utdanning. Fra 1813 arbeidet han ved industrier i Baden og Sachsen. I denne tiden lærte han å kjenne produksjonsprosessene ved den klassiske blåfargeproduksjonen, som hadde sitt tyngdepunkt i Sachsen og ble drevet med stort hemmelighold. Han skal også ha arbeidet med produksjon av “ultramarin”, men det er uklart hvilket fargestoff dette var.

1822 ble Roscher rekruttert til stillingen som hytteinspektør (teknisk sjef) ved blåfargeverket i Modum, som samme år var kjøpt av et konsortium med berlinerbankieren W. C. Benecke som hovedeier. Verkets hovedprodukt, såkalt smalte, ble laget av kvarts, pottaske og koboltoksid, som gav blåfargen. Det ble brukt som farge for glass og keramikk og som hvitemiddel for papir. Roscher løste verkets kvalitetsproblemer ved å fornye det tekniske anlegget og innføre nye prosedyrer i produksjonen. For den koboltfattigste malmen utviklet han den såkalte konsentrasjonssmeltingen, der metallisk kobolt ble utskilt og igjen røstet til oksid. Dette var den første kommersielle fremstillingen av koboltmetall, om enn som et mellomprodukt. På det meste kom ca. 700 tonn koboltprodukter årlig fra verket i Modum, eller ca. 80 % av verdensproduksjonen.

1840 gikk Roscher inn i ledelsen av Snarum koboltverk, også i Modum. Dette verket var etablert i liten skala i 1820-årene. Først delte han sin tid mellom de to bedriftene, men fra 1843 var han medeier og direktør ved Snarumverket, som han hadde store forhåpninger til; sønnen Adolf Roscher (1820–72) var bergmester. Forhåpningene skulle imidlertid ikke bli innfridd. En billig kjemisk prosess for å lage den blå mineralfargen ultramarin, i naturlig form svært kostbar, tok i 1840-årene markedet fra de gamle blåfargeverkene. 1848 gikk begge de norske verkene konkurs. Modumverket ble imidlertid rekonstruert med britiske eiere, og Friedrich Roscher kunne fortsette som hyttemester der frem til ca. 1856.

I tiden ved Snarumverket deltok Roscher i prøveutvinning av nikkel fra Espedalen i Oppland, der et nikkelverk ble drevet 1846–57. Det ble også funnet nikkel i Modums omegn. Sykdom førte til at sønnen Adolf måtte ta over farens prosjekt. Han startet Ringerikes nikkelverk 1849 og senere også Evje nikkelverk, som var i drift (med avbrudd) 1872–1946. Det store overskuddet fra nikkelverket gjorde det mulig for Roschers medinteressent, legen H. A. Thaulow, å etablere Modum Bad 1857.

Friedrich Roscher virket også som arkitekt og tegnet bl.a. sin tjenestebolig Nyfossum ved blåfargeverket i Modum. Den tilhører nå Stiftelsen Modums Blaafarveværk og er tilgjengelig for publikum – tilbakeført i stil og møblering til Roschers tid.

  • T. Lindeman: Modums blaafarveverk. Et bidrag til dets historie, DKNVS Skr. 1932 nr. 5, Trondheim 1932 (faksimileutg. Vikersund 1993)
  • arkivmateriale fra Stiftelsen Modums Blaafarveværk, Modum