Forretningskvinne, bladutgiver og legatstifter. Foreldre: Gårdbruker og handelsmann Elias Olsen (1822–91) og Johanna Jensen (1828–1901). Ugift.

Fredrikke Tønder-Olsens livsmotto gir klar beskjed om en sterk vilje og et ukuelig livsmot: “Er du halt, er du lam, har du vilje, kjem du fram.” Hun var selv et eksempel på nettopp det, da hun på tross av fysiske funksjonshemninger og samtidens konvensjoner etablerte og gjennom en menneskealder selv ledet det som kom til å bli hovedstadens største bud- og flyttetjenestefirma, Kristiania Visergutkontor.

Fredrikke vokste opp i solide kår på handelsstedet Kobberdal på øya Løkta i Nordland. I det lille samfunnet deltok den unge jenta i det meste av arbeid – gjerne såkalt “mannfolkarbeid”. Det var nok ikke fritt for konflikter når hun gjorde opprør mot tradisjonelle kvinnesysler: “De vilde jeg skulle sitte i en krog og strikke på en hose,” fortalte hun senere. Hun lærte seg imidlertid de viktigste gjøremål som en ung kvinne på den tiden måtte kunne. På den annen side fikk hun ha sin egen fiskebåt med mannskap, og det fortelles at hun var en dyktig seiler.

Den første undervisningen fikk hun av familiens guvernante, fulgt av et års skolegang i Bodø før hun drog til Trondheim for å lære søm. Men drømmen var å bli maler. Kanskje var det et kompromiss når hun ved siden av undervisningen i søm fikk lov til å begynne på tegneskole. Fredrikke hadde dårlig hørsel fra hun var liten, og gradvis fikk hun også dårligere syn. Hun begynte i gravørlære i Kristiania, men med sviktende syn måtte hun gi opp og dra hjem til Kobberdal.

Men motet mistet hun ikke. Hun søkte agenturet for Brandforsikringsselskabet Norden – og fikk det. Ifølge henne selv var dét noe av det største som hadde hendt henne. Sannsynligvis var hun landets første kvinnelige forsikringsagent. I 7 år reiste hun rundt i et stort distrikt og solgte forsikringer, helt til helsen på ny satte stopp for virksomheten.

1894 flyttet familien til Kristiania, og nye muligheter åpnet seg for den aktive kvinnen. Sammen med faren startet hun en forretning som solgte fisk og vilt. Behovet for rask varelevering gav henne ideen til en visergutt-tjeneste. Hun satset sparepengene, og tre unge gutter med vogn ble starten på Kristiania Visergutkontor. 25 år senere var det blitt byens største forretning innenfor bransjen.

Fredrikke Tønder-Olsen var en original, men respektert bedriftsleder. Hun var den første som innførte vinterferie for sine ansatte. Administrasjonen bestod utelukkende av kvinner. Arbeidsvillige gutter i staben fikk gjerne hjelp til bedre utdannelse, mens de hun ikke var fornøyd med, fikk sparken. Gifte menn fikk høyere lønn enn enslige, og tillegget gikk direkte til kona.

Frøken Tønder-Olsen var ikke det vi vanligvis forbinder med en kvinneaktivist. Hun ville da heller ikke bli kalt kvinnesakskvinne. Innsatsen lå på et praktisk plan. Hun var en foregangskvinne på flere felt: Hun skapte sin egen karriere og arbeidet seg frem til å bli en respektert bedriftsleder. Hun var med i styret i Kristiania Kvinnelige Handelsstandsforening og ble senere æresmedlem. 1921 grunnla hun sammen med Martha Weberg bladet Norges Kvinder, som bl.a. skulle arbeide for “større makt og innflytelse for kvinner” og mot “den overhåndtagende materialisme og senkede moral”. 1918 opprettet hun et legat spesielt beregnet på unge, nordnorske jenter.

På 70-årsdagen 1926 ble Fredrikke Tønder-Olsen tildelt Kongens fortjenstmedalje. Hun døde i Oslo 1931. I sitt testament hadde hun bestemt at hennes bygård i Pilestredet, der viserguttkontoret hadde holdt til siden omkring 1905, skulle tilfalle utgiveren av Norges Kvinder. Etter Martha Webergs død 1942 ble eiendommen og forlagsretten til bladet 1964 overført til et legat under Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN). Bladet gikk senere inn, NKN ble nedlagt, og fra 2002 er legatet overført til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).

  • INN, bd. 1, 1938
  • U. Meyer: Norske kvinner. 150 portretter, 1943, s. 77
  • A. Tåvær: “Fredrikke Tønder Olsen – Høvedskvinnen fra Helgeland”, i Årbok for Helgeland 1997, Sandnessjøen 1997, s. 175
  • K. Hansen: “Dæ sto' i avisa”. Bruddstykker fra Helgelands Blads avishistorie, Sandnessjøen 2004, s. 163
  • Minneplate med relieff av ukjent kunstner; på graven på Vår Frelsers gravlund, Oslo
  • Foto av ukjent fotograf; i J. Juve: Nordmenn i eventyr og virkelighet, 1952, s. 205
  • Foto i K. Hansen 2004, s. 163 (se ovenfor, avsnittet Kilder)