Fredrik Rütter gjorde noen av sine mest markante rolletolkinger på tampen av sin utøvende karriere – og kunne dermed gi dem hele den modne mannens erfaringstyngde. Dermed har han bidratt med nye dimensjoner til bildet av hva en mannlig danser kan og skal være på scenen. Siden har han vært ballettanmelder og kunstnerisk leder for Nye Carte Blanche og er dermed fortsatt tydelig til stede i norsk dansekunst.
Rütter vokste opp i Bergen og fant veien inn i dansen på samme måte som søsteren Inger-Johanne. Også hun ble som voksen en markant premieredanser i Operaballetten. Men for begge startet det på frøknene Brynhildsens danseskole i hjembyen. Seirer i konkurransedans sikret Fredrik mot mobbing for en aparte hobby.
Inger-Johanne Rütter fikk tidlig dansejobber på Den Nationale Scene og i Ivo Cramérs Festspillballett. Dette gav broren en forsmak på dans som kunstart. Dermed var det ikke vanskelig å si ja da også han fikk tilbud om engasjement (1962). Da han reiste til London for å besøke søsteren som studerte der, ble han tilbudt gratis trening ved The Bush Davies Schools of Dancing. Det tvang seg frem et valg mellom å satse på scenen eller vanlig skolegang. Han valgte teateret, med full støtte fra foreldrene.
Allerede 1965 fikk Rütter ansettelse i Den Norske Operas Ballett, fra 1969 som solist. Rekrutteringen av mannlige dansere var på denne tiden så sparsom at han tidvis var eneste norske sådanne i ensemblet. Selv søkte han i perioder ut og fikk arbeid ved Grand Ballet Classique de France, New London Ballet og ikke minst Cullbergballetten.
Fredrik Rütter møtte Birgit Cullbergs moderne, fortellende dansespråk mens hun var i Oslo for å innstudere egne verker. Hun lokket ham over til sitt eget ensemble, hvor han fikk utviklende oppgaver, bl.a. i moderne klassikere som Det grønne bordet av Kurt Jooss og Summerspace av Merce Cunningham.
Selv om Rütter i mesteparten av sin karrriere har vært tilknyttet et klassisk kompani, ligger det moderne repertoaret hans hjerte nærmest. Han huskes gjerne for dramatiske karakterroller, som Jean i Cullbergs Frøken Julie, Eilert Løvborg i Kari Blakstads Hedda og Djevelen i André Ludwicis Historien om en soldat, som gav ham Kritikerprisen 1979/80. Han var en infam Diaghilev i Diaghilevs Ballets Russes av Ulf Gadd – og tok avskjed fra Operaballetten 1988 med en brutal tolking av pater familias i Gadds Tango Buenos Aires 1907. Dagbladet fremholdt da at han hadde alt som skulle til: “den rastløse viriliteten, aggresjonen og den underliggende hjelpeløsheten”.
Som kunstnerisk leder for Carte Blanche i Bergen 1992–95 la Rütter vekt på utvidet bruk av norske koreografer. Bl.a. engasjerte han Ina Christel Johannessen til å lage Forvirringens ulemper, og hun ble etter hvert kompaniets faste koreograf. Kompaniets forestilling til de olympiske vinterleker på Lillehammer 1994 lot han Sølvi Edvardsen skape – og han satte på plakaten en Kjersti Alveberg-aften som ble en uhyre populær feiring av Nye Carte Blanches femårsjubileum og hennes 20-årsjubileum som koreograf.
Fredrik Rütter har medvirket i flere titalls fjernsynsproduksjoner i både Norge og Sverige, foruten i flere norske filmer. Han har dertil hatt frilansoppgaver som skuespiller på en rekke teatre, på Sogn og Fjordane Teater også som koreograf. Han har sittet i styret for Statens Balletthøgskole og i Norsk kulturråds innstillingsutvalg for frie sceniske grupper. I dag øver han innflytelse gjennom ballettanmeldelser i Aftenposten. Han oppfattes ofte som streng, det er nok fordi en mann med hans faglige bakgrunn vanskelig kan la seg rive med hvis ikke det danseriske er på topp.