Ingeniør og industrigründer. Foreldre: Lensmann Hans Jensenius Hiorth (1808–1902) og Maren Helene Woxen. Gift 10.6.1875 i Göteborg med Thekla Pauline Dahlström (22.9.1850–mai 1937), datter av skipsreder Carl August Dahlström og Albertina Christina Skarnstedt. Brorsønn av Adam Hiorth (1816–71).

Fredrik Hiorth var en allsidig industripioner i tiårene før og etter 1900. Han interesserte seg særlig for utnytting av landets vannkraft- og mineralressurser, var aktiv organisasjonsmann og gjorde flere oppfinnelser.

Hiorth tok examen artium 1869 og anneneksamen ved universitetet året etter, men bestemte seg for å bli ingeniør, og etter verkstedpraksis ved Kværner Brug gjennomgikk han 1871–73 ingeniørstudier ved Chalmerska Institutet i Göteborg. Etter en kort tid som assistent hos amtmannen i Akershus og ved jernbanenes anleggstjeneste ble han ansatt som brokonstruktør ved jernbanenes hovedkontor i Christiania og var der til 1880.

Hiorths virketrang passet dårlig til å være ansatt i staten. Han ønsket å drive sin egen bedrift, og 1878 kjøpte han Rodeløkken Jernstøberi, et lite mekanisk verksted med 14 arbeidere. Ved inngangen til 1890-årene var antall arbeidere ved bedriften økt til 150. 1892 greide Hiorth sammen med slektninger og forretningsforbindelser å få til en rekonstruksjon av driften ved Kværner Brug, hvor også hans egen bedrift ble integrert, og han ble selv administrerende direktør for Aktieselskabet Kværner Brug. De neste årene gjennomførte han en plan for rasjonalisering og modernisering av virksomheten, men til tross for dette viste det seg vanskelig å få til lønnsom drift.

Våren 1900 fratrådte Hiorth sin stilling i Kværner Brug og opprettet sin egen forretning – F. Hiorth, Ingeniørkontor. Fra Kværner tok han med seg ingeniørene K. Kolberg og sin sønn Albert Hiorth over i det nye firmaet. Hiorth var alltid mer interessert i ny teknologi og nye prosjekter enn daglig drift. Etter 1900 konsentrerte han seg først og fremst om entreprenørskap og gründeraktiviteter, særlig i forbindelse med utnyttelse av vannkraft og gruvedrift. Hans nye firma var en pioner i Norge for import og introduksjon av forbrenningsmotorer, særlig til bruk i biler og båter. 1906 solgte Hiorth denne delen av virksomheten til sin medarbeider Kolberg, som siden bygde opp bilforretningen Kolberg Caspary A/S.

I 1890-årene raste det en hissig debatt blant ingeniører og kommunalpolitikere i Kristiania om utnyttelse av vannkraft til elektrisitet. Det første elektrisitetsverk i byen var et dampkraftverk som produserte likestrøm. Ingeniør Fredrik Størmer gjorde seg til sterk talsmann for at hovedstaden i stedet burde ha satset på vekselstrøm og utnyttet vannkraften i fossene i Glomma. De faglige autoritene var uenige med Størmer. Hiorth tilhørte mindretallet som støttet Størmer og som allerede på dette tidspunkt så mulighetene for å nytte de store fossene til produksjon av store mengder elektrisitet.

Hiorth ble en av de store fosseoppkjøperne de neste årene. Sammen med ingeniør Størmer kjøpte han fallrettighetene i Vammafoss i Glomma; ved kjøpet av Rjukanfossen var han sammen med Sam Eyde m.fl.; Bjølvefossen i Hardanger kjøpte han for egen regning. Hiorth engasjerte seg også i fosseoppkjøp på Island i kompaniskap med advokat Christian Homan. I årenes løp hadde Hiorth eierinteresser i bl.a. A/S Vamma Fossekompani, A/S Bjølvefossen, A/S Rjukanfos, A/S Aurlandsfallene, A/S Tyssefaldene og Matrefallene i Hordaland, med fallrettigheter som til sammen kunne gi grunnlag for produksjon av rundt 1 million hestekrefter, samt Dettifoss på Island (A/S Gigant) med over 200 000 hk.

Frem til sin død 1923 var Hiorth dessuten knyttet til en rekke andre firmaer. Han var involvert i opprettelsen av Den norske Naglefabrik, Christiania Dampoljefabrik, Christiania Kulsyrefabrik, Garantiselskapet Glitne, Knaben Gruber, A/S Sør-Varanger, A/S Holta Mine og flere andre foretak innen utvinning av kobber og svovelkis. Han samarbeidet nært med dosent Adolf Hoel om utnyttelse av kullforekomstene på Svalbard, og 1916 deltok han i opprettelsen av “De norske kulfelter” på Spitsbergen. Hiorthhavn på Svalbard er oppkalt etter ham.

Hiorth engasjerte seg aktivt i arbeidet for gjenreising av norsk jern- og stålindustri ved hjelp av utnyttelse av elektrisk kraft. Sammen med utenlandske samarbeidspartnere og sønnen Albert opprettet han 1907 et elektrisk stålverk i Jøssingfjord for utprøving og utnyttelse av Albert Hiorths elektriske induksjonsovn.

Fredrik Hiorth utmerket seg også som oppfinner. Hans best kjente oppfinnelse er et tørketårn for cellulose, papp, garn osv. Han tok ut flere patenter på turbindetaljer, og flere av hans oppfinnelser ble premiert ved utstillinger i inn- og utland.

I tillegg til sin forretningsvirksomhet hadde Hiorth en rekke offentlige verv. 1889 var han med på å stifte De mekaniske verksteders forening og var formann der 1897–99. Han var formann i Polyteknisk Forening 1899–1902 og nestformann og senere formann i styret for Norges opplysningskontor for næringsveiene. Han var dessuten medlem i offentlige komiteer som utredet odelsloven, ulykkesforsikringsloven og taubaneloven.

Hiorth deltok som så mange andre industrigründere i denne perioden i filantropiske tiltak. Aker herred fikk utskilt tomter til bygging av billige boliger fra hans farsgård Malerhaugen. Hiorths privatliv var sterkt preget av hans religiøse overbevisning. Han var svært opptatt av profetenes ord om Palestina og jødefolket, og sammen med sønnen Albert studerte han bl.a. Esekiels profetier. 1913–14 tok han familien med på en reise til Roma og til Egypt. Han ønsket ved selvsyn å se Kheopspyramiden, som han hadde interessert seg spesielt for gjennom en årrekke. 1902 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, og 1912 mottok han Polyteknisk Forenings hederstegn.

  • Stud. 1869, 1894, 1919
  • G. Brochmann: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • K. Fasting: Teknikk og samfunn. Den Polytekniske Forening 1852–1952, 1952
  • K. Anker Olsen: Kværner Brug gjennom 100 år, 1953
  • J. Vogt: Elektrisitetslandet Norge, 1971