Gods- og sagbrukseier, stiftamtmann. Foreldre: Godseier og stiftamtmann Fredrik Adeler (1700–66; se NBL1, bd. 1) og Anna Beate Rosenkrantz (1707–77). Gift 1) 6.10.1762 i Kristiansand med Juliane Ernestine von Cicignon (4.11.1744–22.6.1799), datter av general, stiftamtmann i Bergen Ulrik Fredrik de Cicignon (1698–1772) og Nicolaina Antonette Bryggemann (1717–59), separert 1785; 2) 16.9.1796) i Porsgrunn med Caroline Rudolfine Løvenskiold f. Schubarth (23.6.1760–29.7.1798), datter av oberstløytnant Carl Rudolf Schubart (1714–59) og Inger Løvenskiold (1732–1808). Sønnesønns sønn av Cort Sivertsen Adeler (1622–75).

Fredrik Georg Adeler tilhørte den dansk-norske godseiende adel, en av de få som ikke bare hadde dansk, men også norsk tilknytning. Den sosiale posisjonen sikret ham høye embeter, men hans embetsførsel var omstridt. Hans livsstil var aristokratisk; han kjørte f.eks. i en flott lukket vogn trukket av fire hvite hester.

Adeler begynte sin karriere som yrkesoffiser, men 28 år gammel tok han 1764 avskjed fra militærtjenesten og ble samme år utnevnt til amtmann i Bratsberg amt. Han overtok farsarven Gimsøy kloster i Skien som en forsømt setegård og opparbeidet jordveien der. 1777 tok han initiativet til Bradsberg Amts oeconomiske Opmuntringsselskab. 70–80 medlemmer i amtets elite skjøt hver inn fire daler årlig, som ble brukt til premier til bønder som hadde forbedret sitt jord- og skogbruk. Etter en storbrann samme år viste han også samfunnsånd da han bespiste og huset mange husville. 1765 kjøpte han den forfalne Solum kirke, rev den og bygde en ny som han holdt i god stand. For allmuens barn opprettet han 1774 en skole på Gimsøy kloster og 1790 en skole på Bratsbergkleiva; han dekket selv betydelige deler av utgiftene til disse skolene.

Som eier av Gimsøy klostersager hadde Adeler enerett på sagtømmer fra Tinnvassdraget, og Struensee-regimet (1770–72) fant etter en klage fra bøndene i vassdraget at dette kom i strid med hans plikter som upartisk amtmann. Derfor ble han mot sin vilje amtmann i Lister og Mandal 1771. Etter Struensees fall fikk Adeler 1773 tilbake amtmannsembetet i Bratsberg mot at amtmannen i Buskerud skulle ta seg av trelastspørsmål. Adeler fikk tittel av kammerherre 1769 og ble ridder (storkors) av Dannebrogordenen 1773. 1781 avanserte han til stiftamtmann i Kristiansand.

Som Bratsbergs største sageier hadde Adeler en mektig stilling. I 1770-årene utvidet han sin drift fra sju til ni sager, og han leverte trekull til Fossum jernverk. Han satt i direksjonen for en sammenslutning av Skiensvassdragets sageiere som nøt godt av utstrakte privilegier, både sagbruksprivilegiene generelt og enerett på kjøp av tømmer. 1800 solgte Adeler alle sine sager til de to brødrene Diderik og Ulrik von Cappelen. Salget skyldtes trolig økonomiske problemer til tross for gode konjunkturer.

To forhold hadde svekket sagdriften: Adeler solgte all sin sagskurd til handelshuset Aall i Porsgrunn og gikk derfor glipp av avansene i eksportørleddet. Dessuten var tømmertilgangen blitt redusert på grunn av motstanden bøndene i Tinnvassdraget gjorde mot hans privilegium. Da de i 1790-årene satte i gang en ny klageaksjon, gikk Adeler inn i forhandlinger med dem, og 1798 ble det inngått en avtale som forandret enekjøpsretten til en forkjøpsrett; dette gav bøndene mulighet til å selge til andre hvis de ikke ble enige om prisen. Adeler prøvde deretter å få borgerskap i Skien, men borgerne ville ikke dele sine handelsrettigheter med ham.

Under Lofthuus-reisningen 1786–87 klaget bøndene i Fjære og Froland over at Adeler som stiftamtmann tok for stor skyss, 16 hester til lands og 16 rorsfolk til vanns både på embetsreiser og private reiser. Han opptrådte først nølende, men da Christian Lofthuus ledet en stor bondedelegasjon på klagereise til København, sendte Adeler 9. oktober 1786 en utførlig rapport til Danske kanselli om uroligheter på Agder. Han bad om å få kongelig ordre om arrestasjon av bondelederen, om forbud under trussel om fredløshet mot å delta i Lofthuus' virksomhet, om å få tilsendt 200–300 vervede soldater til Arendal, og om at det ble nedsatt en kommisjon, helst av danske lovkyndige, til å undersøke allmuens oppførsel. Regjeringen gav ordre om at Lofthuus skulle arresteres, men han unnslapp hjem fra Hälsingborg. Adeler satte profesjonelle soldater inn i en klappjakt på ham, og i mars 1787 ble Lofthuus fengslet.

1786–87 bidrog Adeler til en fredeligere løsning på en konflikt i Øvre Telemark. Han og biskopen i Kristiansand kom bøndenes klager i møte ved å foreslå et nytt lønnsregulativ for prestene, og dette forslaget ble i betydelig grad lagt til grunn da regjeringen fastsatte nye prestelønninger 1788. I København var man imidlertid misfornøyd med måten han hadde taklet Lofthuus-reisningen på, og 1788 ble han fratatt stiftamtmannembetet, men fikk 1000 riksdaler i årlig pensjon. Han bosatte seg da fast på Gimsøy.

Fredrik Georg Adeler døde 1810 av skader han pådrog seg i en kjøreulykke. I sitt første, ulykkelige ekteskap hadde han en svakelig og forsømt sønn, kammerjunker Anton Beatus Adeler (1767–1843), slekten Adelers siste mann i Norge. Faren tok rettslige skritt for å få sønnen erklært umyndig og testamenterte godset til en dansk brorsønn, baron Fredrik Adeler til Adelersborg; dermed gikk store verdier til Danmark.

  • G. Sverdrup: Lofthusbevægelsen, 1917
  • S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
  • H. H. Einung: Tinn soga, bd. 1, Rjukan 1926
  • Jernverkseier Jacob Aalls Optegnelser 1780–1800, Skien 1939
  • I. Seierstad: Skiens historie, bd. 1, Skien 1958
  • T. Gjone: Solum bygds historie, bd. 1–2, Skien 1962–65
  • E. Østvedt: Fløtning i Telemark gjennom 300 år, Skien 1963
  • T. Christensen: Gjerpen bygds historie, bd. 2, Skien 1978
  • G. G. Sætra: “Lønnskamp eller utbytting?”, i Telemark historie nr. 4/1983, s. 18–37