Faktaboks

Fredrik Ludvig Konow
Født
23. juni 1864, Bergen
Død
14. august 1953, Bergen
Virke
Forretningsmann og politiker
Familie
Foreldre: Kjøpmann og konsul Wollert Konow (1829–85) og Wilhelmine Marie Bredahl (1828–1908). Gift l) 1896 med Birgit Helene Schjøtt (28.11.1877–22.8.1901), datter av repslagermester Hagbart Emil Schjøtt (1845–1915) og Johanne Lydia Jordan (1848–1917); 2) 1904 med Karen Doris Elisabeth (“Lily”) Rieck (29.3.1878–15.5.1956), datter av kommandør Ludvig Oscar Rieck (1842–1916) og Elisabeth Bruun Lyng (1848–1929). Sønnesønns sønn av Wollert Konow (1779–1839); tremenning av Carl Konow (1863–1923) og Sten Konow (1867–1948); morbror til Frederik Konow Lund (1889–1970).

Fredrik Ludvig Konow tilhørte det gamle bergenske kjøpmannsaristokrati. Han var stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre i to perioder og finansminister 1912–13 og 1926–28.

Etter skolegang ved Bergens katedralskole og læretid i utlandet overtok Konow ved sin fars død 1885 et handelshus som bl.a. omfattet rederivirksomhet, korn- og saltimport og fiskeeksport.

Firmaet ble likvidert 1923, men Konow fortsatte sin næringsvirksomhet, dels som sleeping partner, dels som direksjonsmedlem i en rekke merkantile foretagender i sin hjemby. Først og fremst fremstod han imidlertid med utrettelig virkelyst som den typiske offentlige mann med tillitsverv i en rekke institusjoner og foretagender, bl.a. som medlem av Børskomiteen i Bergen, formann i Bergens Handelsforening, formann for styret i Bergens Sparebank, president i Bergens Handelskammer, formann i Norges opplysningskontor for næringsveiene og direksjonsmedlem i Selskabet for de norske fiskeriers fremme. Han var også en av initiativtakerne til Bergen kringkaster og senere medlem av styret for NRK.

Sin politiske karriere innledet Konow som medlem av Bergens bystyre 1899–1901 og 1926–28. I to perioder, 1910–12 og 1919–21, var han stortingsrepresentant for Frisinnede Venstre og 1912–13 finansminister i Jens Bratlies regjering. Sin viktigste politiske rolle spilte han som finansminister i Ivar Lykkes regjering 1926–28. Det uttalte grunnlag for regjeringsdannelsen 1926 var behovet for en sanering av de offentlige finanser etter oppsvulmingen av budsjetter og statsgjeld i krigsårene og de første etterkrigsår.

Konow gikk til oppgaven med et lidenskapelig engasjement, som snart brakte ham i motsetningsforhold til flere av fagstatsrådene, som etter hans oppfatning ikke viste tilstrekkelig lojalitet og sparevilje. Konows saneringsprogram strandet imidlertid først og fremst på den raske stigning av kronen opp mot pari kurs, en bevegelse som innebar en realoppskriving av påløpne gjeldsforpliktelser. Konow forsøkte å bremse farten mot pari ved å få i stand et “konsortium” av Finansdepartementet og Norges Bank. Konsortiets mål var å hindre kronestigning ved systematiske oppkjøp av fremmed valuta. Aksjonen mislyktes imidlertid, etter Konows oppfatning på grunn av sentralbankdirektør Nicolai Ryggs illojalitet. Parimannen Rygg ville “komme til å ruinere landet,” mente Konow og trøstet seg med at dette ville en gang “komme for en dag og hans dobbeltspill vil bli avslørt”. Det mislykkede saneringsprosjekt bidrog til Høyres og Frisinnede Venstres valgnederlag 1927.

Konow forlot finansministerposten i bitterhet og forsøkte senere i en omfattende privat korrespondanse å rettferdiggjøre sin politikk. Hans privatarkiv i Universitetsbiblioteket i Bergen er en viktig kilde til Lykkes regjeringsperiode. Konows offentlige virke ble belønnet med kommandørkorset med stjerne av St. Olavs Orden 1913. Han var også innehaver av flere utenlandske utmerkelser.

Verker

    Ikke-publisert materiale

  • F. L. Konows privatarkiv, UBB

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • J. T. Holst: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • Delphin Amundsen, 1947
  • biografi i Haffner, bd. 1, 1949
  • HEH 1950
  • nekrologer i B.Tid. og Morgenavisen 15.8.1953
  • R. Danielsen: “F. L. Konow og paritragediens siste akt”, i HT, bd. 60, 1981, s. 266–282
  • R. Danielsen: Borgerlig oppdemmingspolitikk. 1918–1940, bd. 2 av F. Sejersted m.fl.: Høyres historie, 1984