Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Christian 6 (1699–1746) og dronning Sophie Magdalene (1700–70). Gift 1) 11.12.1743 på Christiansborg Slot i København med Louise av Storbritannia (18.12.1724–19.12.1751), datter av prins Georg (senere kong Georg 2) av Storbritannia (1683–1760) og Caroline Wilhelmine av Brandenburg-Ansbach (1683–1737); 2) 8.7.1752 på Frederiksborg Slot med Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel (4.9.1729–10.10.1796), datter av hertug Ferdinand Albrecht 2 av Braunschweig-Bevern (1680–1735) og Antoinette Amalie av Braunschweig-Wolfenbüttel (1696–1762). Far til kong Christian 7 (1749–1808) og Sophie Magdalene (1746–1813; gift med den svenske konge Gustav 3, 1746–92); svigerfar til Karl av Hessen (1744–1836); morfar til Friedrich av Hessen (1771–1845).

Frederik 5 var konge i Danmark-Norge i 20 år. Hans regjeringstid representerer et høydepunkt for det som har vært kalt “det byråkratiske eneveldet”. Frederik viste større interesse for alkohol og utsvevelser enn for statssaker og politikk. Embetsmennene og byråkratiet fikk derfor arbeide uten å bli forstyrret av kongelige synspunkter og initiativer. Kongen sviktet sin oppgave, men for statsstyret behøver ikke det å ha vært noe tap.

Frederik var vennlig og åpen av natur og hadde, i motsetning til sine foreldre, ikke problemer med å omgås andre mennesker. Faren, Christian 6, sørget for at han fikk en grundig og pietistisk oppdragelse. Alle prinsens lærere var tyskere, med unntak av en fransk fransklærer; dansk lærte han derfor først å snakke i voksen alder. Den unge kronprins hadde en viss interesse for myntsamling, men ut over det viste han lite av kulturelle eller intellektuelle interesser. Derimot ble han tidlig interessert i jakt, slik som sin oldefar Christian 5, som også var godmodig, lite energisk og manglet boklige interesser. Frederik 5 er tillagt en uttalelse om at lyden fra jakthundene behaget ham mer enn italienernes sang.

Tronfølgerens begynnende utsvevende livsførsel skapte tidlig bekymring, men faren håpet at et godt ekteskap ville bli redningen. 1743 giftet kronprins Frederik seg med prinsesse Louise, datter av den britiske kongen Georg 2. Hun var livlig og elskverdig, lærte seg fort å snakke dansk og ble meget populær blant folket. Tre år senere døde Christian 6, og den 23 år gamle Frederik 5 overtok tronen. Det nye kongeparet hadde en helt annen og utadvendt livsstil enn sine pietistiske og tilbaketrukne forgjengere. Alminnelige folk ble tatt imot på slottet, og det ble holdt aftenselskaper for de høyere rangklasser. Kongeparet reiste også rundt i landet og kom i god kontakt både med høy og lav. 1749 foretok de den tradisjonelle norgesreisen.

Frederik 5 hadde fått avsmak på pietismen, og uttalte 1746 at ånden ikke skulle underkastes noen innskrenkning i hans rike. Nå kunne man igjen drive teater og spille komedier i Danmark. Kongen var til stede ved oppførelsen av flere av Holbergs komedier, og 1748 innviet han et nytt teater på Kongens Nytorv, oppført med kongelig støtte. Kongehusets eksempel førte til at det utviklet seg en utadvendt og munter livsstil i København, der pietismen lenge hadde rådet.

Kongen selv forble imidlertid den samme. Dronning Louise greide ikke å holde ham i tømme, og han ranglet både på slottene og i Københavns tvilsomme strøk. Han hadde en mengde løse forbindelser og en fast elskerinne, “madam Hansen”, som hvert år reiste til Fyn og fødte et barn. Kongen fikk til sammen fem barn med henne, like mange som med dronning Louise (men bare fire av dronningens barn vokste opp). Dronning Louise døde 1751 i sin sjette barselseng, 27 år gammel. Et drøyt halvår senere giftet kongen seg igjen, denne gang med prøysserkongen Fredrik den stores svigerinne, prinsesse Juliane Marie av Braunschweig-Wolfenbüttel, og han fikk en sønn med henne året etter.

Som konge kunne Frederik 5 bare bli en gallionsfigur. Det var hans rådgivere, først og fremst Adam Gottlob Moltke, som utøvde kongemakten. Moltke, som var tysk av fødsel, ble 1730 kammerpasje for den senere kongen, som da var 7 år gammel. Frederik ble nært knyttet til Moltke, og da han overtok tronen 1746, utnevnte han raskt Moltke til overhoffmarskalk. Dette var i utgangspunktet en ren hoffstilling, men Moltke fikk en helt annen maktposisjon, utenfor de ordinære styringsorganer, for kongen kunne ikke unnvære sin trofaste rådgiver Moltke i det daglige liv.

Moltke fikk høre om alt som foregikk på det politiske plan og kunne gi gode råd. Ministrene fant det derfor fordelaktig å snakke med Moltke om aktuelle saker, og statsrådet drøftet også gjerne sakene med Moltke før de ble lagt frem for kongen. Det gikk så langt at utenriksminister J. S. Schulin 1749 fikk beskjed om å la Moltke lese gjennom utenrikskorrespondansen, slik at han kunne bli oppdatert før sine samtaler med kongen.

Moltke fikk altså en helt spesiell maktposisjon, og innbyggerne henvendte seg ofte til ham når de ønsket å oppnå noe hos kongen. Moltke synes i liten grad å ha misbrukt sin posisjon. Han rådet kongen til å vise ministrene full tillit, og sakene gikk sin grundige gang gjennom byråkratiet. Kongen hadde på sin side full tillit til Moltke, og gjorde – klokt nok – aldri noe forsøk på å trekke sine svirebrødre eller andre tvilsomme elementer inn som rådgivere.

En av kongens mest fremtredende ministre var den glimrende diplomat Johan Hartvig Ernst Bernstorff, som overtok som utenriksminister 1751. I perioden 1756–63 herjet sjuårskrigen i Europa. Frankrike, Østerrike, Russland og Sverige kjempet mot Storbritannia og Preussen. Bernstorff greide å holde Danmark-Norge nøytralt, til tross for flere forsøk fra Storbritannia og Preussen på å dra riket inn i krigen på deres side. Men det gikk med store summer til å holde en stor hær på nøytralitetsvakt i Slesvig-Holstein de siste fem årene av krigen, og tusenvis av norske soldater ble utskrevet.

Nøytraliteten gav store fordeler for handel og skipsfart, men den store faren var at Danmark-Norge ble stående alene. Dette ble tydelig demonstrert da hertugen av Gottorp 1762 ble keiser av Russland under navnet Peter 3. Han var gal og ønsket å gå til krig mot Danmark på grunn av den gamle konflikten om den gottorpske del av Slesvig (se Frederik 4). Russiske tropper i Tyskland ble sendt nordover, og ingen støttet Danmark-Norge. I København bestemte man seg, friskt nok, for å sende tropper til Mecklenburg for å møte russerne, og overraskende nok stanset russerne og begynte å trekke seg tilbake. Forklaringen var at Peter 3 var blitt myrdet ved en palassrevolusjon i St. Petersburg.

Frederik 5 ble i samtiden ofte fremstilt som fredsfyrste, men også som kunstens og vitenskapens beskytter. Igjen var det rådgiverne som stod bak, og de var påvirket av hva som skjedde i utlandet. 1754 ble det opprettet et dansk kunstakademi, og det var Moltke som var dets beskytter og president. På det litterære område var Bernstorff den sentrale skikkelse; han sørget bl.a. for at fremtredende utenlandske diktere og litterater, som Friedrich Klopstock, fikk komme til Danmark og leve av kongelige pensjoner og stipender. Det litterære liv ble også oppmuntret ved at det ble lempet på sensuren, og ved at det 1757 ble stiftet et selskap som skulle fremme poesi og prosa og høyne den litterære smak, ofte kalt Det smagende Selskab.

1747, like etter at han var blitt konge, hadde Frederik 5 vært til stede ved innvielsen av Sorø Akademi, en undervisningsinstitusjon for adelige som, i motsetning til universitetet i København, var orientert mot moderne fag som politikk, levende språk og moral. Ludvig Holberg hadde skjenket sine gods og sin formue til dette formålet. Også andre gode formål ble ivaretatt i Frederiks regjeringstid. Like ved Amalienborg i København ble det 1752 nedlagt grunnstein til et nytt hospital, som stod ferdig fem år senere. Det fikk navnet Frederiks Hospital og var det første sykehus i Danmark-Norge som ikke var knyttet til spesielle institusjoner for gamle og syke. Driften ble finansiert av overskuddet fra det norske postverket, som var meget betydelig.

I Norge skjedde det flere viktige ting i Frederik 5s regjeringstid. Grensen til Sverige hadde allltid vært uklar, og etter lang tids forberedelse og en fullstendig grenseoppgang ble det inngått en grenseavtale 1751. Som i Danmark ble nye skoleslag opprettet. De viktigste var Den frie mathematiske Skole (den senere Krigsskolen) i Christiania, som ble grunnlagt 1750, og Bergseminaret på Kongsberg (1757). Dette var landets to eneste teknisk-naturvitenskapelige undervisningsinstitusjoner, og Bergseminaret ble en forløper for det første norske universitet.

Frederik 5s siste regjeringsår ble en dramatisk tid i Norge. 1762 var det innført en ekstraskatt som følge av de store utgiftene nøytralitetsvakten i Holstein hadde ført med seg. I Danmark kom ekstraskatten greit inn, men i Norge ble den en fiasko. Skatten vakte sterk motstand over store deler av landet, og høydepunktet var den såkalte “strilekrigen” i Bergen 1765 (se Christian Magnus de Falsen (1719–99) og Ulrik Frederik de Cicignon).

Også kongen opplevde noen turbulente år på slutten. Hans livsførsel ble verre og verre, og han gikk ikke edru til sengs en eneste kveld. To ganger brakk han benet i alkoholrus, noe som førte til lange sykeleier. Han var et vrak da han 43 år gammel døde av vattersott 14. januar 1766 – i Moltkes armer.

  • E. Holm: Danmark-Norges Historie 1720–1814, bd. 3, København 1897–98
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • S. Steen: Tidsrummet 1720 til omkring 1770, bd. 6 i NFLH, 1932
  • S. Dyrvik: Den lange fredstiden 1720–1784, bd. 8 i CNH, 1978
  • S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 4, 1980
  • V. Henriksen m.fl.: Norges konger fra sagatid til samtid, 1987 (rev. utg. 1995)
  • O. Feldbæk: Nærhed og adskillelse 1720–1814, bd. 4 i Danmark-Norge 1380–1814, Oslo/København 1998

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (i rustning, helfigur) av Carl Gustaf Pilo, 1751; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark; gjengitt i Danmark-Norge 1380–1814, bd. 4, s. 35
  • Rytterstatue (bronse) av J.-F.-J. Saly, 1758 (støpt 1768, avduket 1771), Amalienborg Slotsplads, København
  • Se også liste i DBL3, bd. 4, s. 542–543