Friedrich Georg Nissen var en sentral person i norsk finansforvaltning gjennom nesten 30 år, derav 25 år som øverste faste embetsmann i Finansdepartementet.
Nissen tok examen artium 1906 og juridisk embetseksamen 1910. Etter et år som edsvoren fullmektig og tre år som amtsfullmektig i Buskerud var han 1915–19 sekretær i Sosialdepartementet. 1919 ble han konstituert byråsjef for et nyopprettet boligkontor i samme departement. 1924 gikk han over i Finansdepartementet, først som inspektør i Bank- og sparebankinspeksjonen og fra 1930 som byråsjef i Finanskontoret. Her avanserte han raskt og ble ekspedisjonssjef i Finansavdelingen 1933.
Ordningen med en departmentsråd som øverste faste embetsmann ble først generelt innført i departementene 1955, men Finansdepartementet fikk sin første departementsråd (finansråd) allerede 1952. Nissen var eneste søker og ble utnevnt i embetet samme år, til tross for sin høye alder (65 år). Han satt som finansråd til han gikk av med pensjon 1957.
Nissen var en embetsmann av den gamle skole, som i sin embetstid møtte store utfordringer for landets økonomi og finanser, bl.a. hadde han ansvaret for å forberede og forvalte statsbudsjettet. Det er betegnende for utviklingen at da Nissen tiltrådte i Finansdepartementet, balanserte statsbudsjettet på 374 millioner kroner, og da han sluttet, balanserte det på 5,4 milliarder. Nissen møtte først de vanskelige og “harde 30-åra”. Senere skulle han tilgodese rikets interesser under en hensynsløs (også i finansiell og økonomisk henseende) tysk okkupasjon. Etter frigjøringen møtte han problemene med rettsoppgjøret, erstatning for krigsskadene, pengeinnløsningen og annet oppryddingsarbeid etter krigs- og okkupasjonstiden.
I etterkrigsårene fikk Nissen visse problemer med å tilpasse seg arbeiderpartiregjeringenes ønske om mer målrettet styring og samfunnsøkonomisk planlegging fra Finansdepartementets side. Med sin forankring i mellomkrigstidens tradisjonelle finansforvaltningsprinsipper, blant annet uvilje mot budsjettunderskudd og bruk av statsbudsjettet som virkemiddel i politikken, kom han ikke så godt ut av det med enkelte av sine i alt seks overordnede finansministere, særlig ikke med Erik Brofoss.
Også mange av Nissens nye underordnede regnet ham som gammeldags. Finansdepartementet var som de øvrige departementer tidligere dominert av jurister, og Nissen var også jurist. Etter krigen kom de nye sosialøkonomer – unge, dyktige og selvbevisste – inn i Finansdepartementet, med tanker fra J. M. Keynes og Ragnar Frisch og med udepartementale arbeidsmetoder, og la etter hvert også grunnlaget for visse motsetningsforhold mellom de to faggrupper i årene som fulgte.
Ved siden av sitt embete hadde Nissen en rekke verv i ulike offentlige styrer, råd og utvalg. Han var bl.a. sekretær for Statens boligkommisjon 1915–19, nestformann i Oslo havebyselskap 1920–30, medlem av husleiekommisjonen av 1921, sekretær i lotterikomiteen i Det norske pengelotteri 1933–60, formann i styret for Statens lånekasse for studerende ungdom 1947–60 og medlem av Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1949–60.
Fr. G. Nissen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1947 og fikk kommandørkorset 1958.