Geistlig. Foreldre: Sogneprest Sigurd Pederssøn og Margrethe Nilsdatter. Gift med Karen Rasmusdatter Hjort (død tidligst 1641; hun gift 2) med sogneprest Christen Anderssøn Aalborg, død 1646), datter av prost Rasmus Hjort (ca. 1525–1604) og Gidse Frantsdatter Berg (datter av Frants Berg, 1504–91). Søstersønn av Jens Nilssøn (1538–1600); svoger til Christoffer Hjort (1561–1616).

Finn Sigurdssøn var en lærd teolog som endte som sogneprest i Tønsberg. Han var i sin ungdom påvirket av motreformasjonen, men ble på eldre dager – i hvert fall tilsynelatende – en streng motstander av kryptokatolikkene.

Finn Sigurdssøns familiekrets bestod nesten utelukkende av geistlige. Hans far var prest, hans morbror var biskop, hans kone var datter av en prost og datterdatter av en biskop, og dessuten var hennes mors søster gift med hans morbror, biskopen. Finn var imidlertid ikke, som tidligere hevdet, søstersønn av Laurentius Nicolai Norvegus (“Klosterlasse”), ettersom Laurentius ikke var bror av biskop Jens Nilssøn.

Finn Sigurdssøn må ha fått sin utdannelse ved katedralskolen i Oslo, og han utviklet et nært forhold til sin onkel Jens Nilssøn. Flere ganger i 1580- og 1590-årene var han en av biskopens faste følgesvenner på lange visitasreiser i Oslo og Hamar bispedømmer. 1594 omtales Finn Sigurdssøn som herr, noe som viser at han da var presteviet. Sannsynligvis har han studert i København. Samme år drog han utenlands og er registrert som student i Leiden. Året etter var han ved universitetet i Franeker. Deretter vendte han hjem og var biskopens ledsager på visitasreisen 1597.

Kanskje var han en kort periode lektor i Oslo, før han på nytt reiste ut, sannsynligvis understøttet av onkelen. Han studerte i København 1599 og ble 1600 immatrikulert ved universitetet i Rostock, hvor han tok magistergraden. Han var da hovmester for den senere kansler Jens Bjelke, og disse to reiste sammen til Gastrow, Brandenburg, Wittenberg og Leipzig, hvor de skilte lag. Biskop Jens Nilssøn var nå død, og Finn Sigurdssøn reiste til Praha i håp om at en slektning der ved navn Laurits kunne hjelpe ham med å oppnå økonomisk støtte hos jesuittene. Det har vært antatt at denne Laurits var den berømte Klosterlasse, men det er mer sannsynlig at det dreier seg om en konvertitt ved navn Laurits Mogenssøn, eller Finn Sigurdssøns fetter, Laurits Claussøn Berg.

Finn Sigurdssøn har sannsynligvis studert hos jesuittene, noe som ble ulovlig for danske og norske undersåtter fra 1604. Det antas at inntil 10 prosent av studentene ved universitetet i København hadde studert ved jesuittiske læresteder før 1604. Det er imidlertid ingen indikasjoner på at Finn Sigurdssøn skal ha vært hemmelig katolsk prest, slik hans senere svogere var.

Finn Sigurdssøn vendte tilbake til Danmark 1602, altså i god tid før kongens forbud mot studier ved jesuittiske læresteder. Han ble tilsatt som rektor ved Herlufsholm skole, hvor han innførte den reformerte Heidelbergkatekismen som lærebok. 1604 vendte han tilbake til Norge, som sogneprest i Laurentiuskirken i Tønsberg. Han giftet seg med Karen Hjort og ble forlenet med det omfattende Tønsberg prostis gods etter hennes far. Det er kjent at han brukte betydelige midler på latinskolen i byen.

Ekteskapet gjorde at Finn Sigurdssøn ble svoger til de hemmelige katolske prestene Christoffer og Jacob Hjort, og han var medlem av den kommisjonen som 1613 skulle dømme de anklagede prestene. Da retten ble satt på Gjerpen prestegård, deltok Finn Sigurdssøn i den første delen av forhandlingene, men han fratrådte deretter, da han var for nært i slekt og familie med de anklagede. Han ble erstattet med prosten på Øvre Romerike, og Jacob og Christoffer Hjort ble dømt. Dommen må ha rammet familien sterkt, og det ble utvilsomt av stor betydning for Finn Sigurdssøn å ta avstand fra alt som smakte av hemmelig katolisisme. Han var også innblandet i oppgjøret med den anklagede presten i Sem ved Tønsberg, Lauritz Halvardssøn Sthen.

Finn Sigurdssøn tilhørte miljøet omkring oslohumanistene, og han har hatt en grundig utdannelse og fikk et godt embete. Det er derfor sannsynlig at han var både lærd og arbeidsom, uten at det er kjent særlig mye om hans embetsgjerning. Han døde på en reise til Lund i Skåne og ble gravlagt i domkirken der.

  • Y. Nielsen: Jens Bjelke til Østråt, 1872
  • Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og Reiseoptegnelser 1574–1597, 1885 (opptrykk 1981)
  • J. J. Duin: “Norske studenter på jesuittenes skoler inntil dommen på Gjerpen prestegård 1613”, i NST, bd. 12, 1950, s. 360–390
  • d.s.: “Jesuitter-dommen på Gjerpen prestegård 1613”, ibid., bd. 13, 1952, s. 1–12
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • J. J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie, 1984
  • J. W. Gran m.fl.: Den katolske kirke i Norge, 1993
  • O. Garstein: Klosterlasse, 1998
  • H. A. Andersen og T. Bratberg: “Et kryptokatolsk miljø omkring kanslerne Bjelke”, i Årbok for Fosen 2001, s. 123–168