Prost og kapellmagister. Foreldre: Ukjente.

Finn Haldorsson var prost ved Apostelkirken i Bergen og kapellmagister, en av de ledende menn i rådgiverkretsen omkring kong Håkon 5.

Finn nevnes som gammel 1324 og kan dermed ha vært født omkring 1260. Han var til stede ved kong Eiriks dødsleie 1299 og må da ha vært en fremtredende mann, antakelig allerede prost ved Apostelkirken. I tillegg var han også kannik i Nidaros. 1308 ble han kapellmagister, dvs. leder for organisasjonen av de fjorten kongelige kapeller som ble opprettet dette året gjennom pavelig privilegium. Fra dette tidspunkt tituleres Finn “herr”, dvs. at han har verdslig rang tilsvarende ridder.

Finn opptrer flere ganger i kongelige oppdrag, men bare to ganger utenfor Bergen. Trolig har han tilhørt en gruppe kongelige rådgivere som har oppholdt seg fast i Bergen og ivaretatt saker på kongens vegne her. Den viktigste siden av Finns virksomhet har likevel vært ledelsen av kapellorganisasjonen. Denne organisasjonen hadde både et rent kirkelig formål og skulle rekruttere og lønne geistlige i kongens administrasjon. Finns viktigste oppgave har tydeligvis vært å fungere som organisasjonens geistlige leder.

Allerede kort etter opprettelsen av kapellorganisasjonen kom Finn i konflikt med biskopen i Bergen, i første rekke om kapellmagisterens myndighetsområde, men også om kapellenes sognerettigheter. Finn har tolket privilegiet som at det gav tilnærmet full uavhengighet av biskopen, mens biskopen tolket det mer restriktivt. Biskopen avviste videre at kapellene hadde sognerettigheter. Paven avgjorde saken i biskopens favør 1311. Takket være kongens støtte må likevel Finn ha opptrådt ganske selvstendig i forhold til biskopen frem til Håkon 5s død 1319.

Da brøt striden ut igjen, og biskopen søkte nå å gjennomføre pavens dom fra 1311. Resultatet ble et kompromiss, utformet 1320–21. Finn måtte fra nå av åpenbart nøye seg med mindre selvstendighet enn i Håkon 5s tid, og han måtte gi etter i spørsmålet om sognerettigheter. I den følgende tiden ser forholdet mellom Finn og biskopen ut til å ha vært fredelig, og kapellgeistligheten later ikke til å ha vært involvert i de øvrige lokale stridighetene i 1320-årene.

Kildene gir ikke noe personlig inntrykk av Finn Haldorsson. Av type var han den ærgjerrige og stridbare prelat, som kjempet for sin institusjons interesser og som behersket de juridiske midler som skulle til i denne kampen. I hvilken grad han her har opptrådt på eget initiativ og i hvilken grad på kongens vegne, er ikke helt klart, men det er ingen tvil om betydningen av kongens støtte.

  • E. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring 1150–1319, 1972
  • S. Bagge: Den kongelige kapellgeistlighet 1150–1319, 1976