Forfatter. Foreldre: Disponent Bjarne Carling (1890–1967) og Sigrid Schultz (1888–1962). Gift 1) 1949 med Åse Weidemann (3.10.1920–), datter av distriktslege Fritz Weidemann (1887–1924) og Marie Wiig, ekteskapet oppløst; 2) 1960 med Kitty (“Noffi”) Ringnes (2.5.1935–), datter av pianist Inge Rolf Ringnes (1894–1971) og Anne Johanne Prior Bergh (1899–1965), ekteskapet oppløst; 3) 1973 med Anne Dahl Koren (1945–), datter av fylkesmann Petter Mørch Koren (1910–) og Aase Dahl (1914–).

Med sine mer enn 50 bøker på like mange år var Finn Carling et helt sentralt navn i norsk etterkrigslitteratur. Hans omfangsrike forfatterskap i mange sjangere er desto mer bemerkelsesverdig når man vet at han ble født med cerebral parese. Carlings handikap preget hans forfatterskap i den forstand at avvik – oftest ikke fysiske handikap – av mange slag var et sentralt tema, men han viste også at det lar seg gjøre å overvinne barrierer. Forfatterskapet viser veier ut av mange former for isolasjon, det viser engasjement og en sterk tro på at medmenneskelighet og omtanke kreves mer og mer i en verden han oppfattet som kald og ikke så lite menneskefiendtlig.

Etter examen artium som privatist 1945 studerte Carling psykologi ved Universitetet i Oslo 1945–49, og 1957–58 studerte han sosiologi, historie og litteratur ved Howard University i Washington, D.C.

Carling debuterte 1949 med Broen. To noveller med en enakter, hvor alle tekstene handler om unge menneskers kontaktvansker, særlig på det erotiske område. Romanen Stemmene og nuet omhandler samme tema, og har også en sinnrik komposisjon der drøm og virkelighet glir over i hverandre. Bøkene hører til blant periodens mange eksperimenterende og modernistiske bøker, og det var et kjennetegn på Carlings forfatterskap at han stadig prøvde ut nye former, også halvdokumentariske eller realistiske skrivemåter, selv om hans første romaner kan betegnes som fabler eller legender i sin konsentrerte form og i sin ikkerealistiske handlingsgang. Piken og fuglen er kanskje den mest vellykkede av de tidlige, innfløkt konstruerte romanene, som kretser rundt behovet for å stå åpent frem satt opp mot trangen til å dekke til. Konflikten har rot i forfatterens egen situasjon, men allmenngjøres og gir seg ulike uttrykk utover i forfatterskapet. I Piken og fuglen benyttes sagnet om fuglene som blir blindet for at de skal synge vakrere, drømmen om å slippe ut av buret settes opp mot buret som nødvendig forutsetning for å skape. Sammen med Arenaen og Skyggen ble denne romanen gitt ut på nytt 1969 under en betegnende tittel: Tre romaner fra en annen virkelighet.

Med romanen Desertøren beveget Carling seg et skritt vekk fra det stiliserte og klart fiksjonspregede. Her benyttes metafiksjonsteknikker, ved at forfatteren griper inn i handlingen i en roman om en roman som ikke blir skrevet. Fra dette eksperimentet med å blande fiksjon og “virkelighet” gikk dikteren et skritt videre i en bok som må betegnes som den mest avgjørende i forfatterskapet, den selvbiografiske Kilden og muren. Her kastet han maskene og fortalte åpent og direkte om sin funksjonshemming. Boken om å være vanfør gjorde at forfatterskapet nå kunne ta en helt annen retning. Han hadde allerede 1956 skrevet Vanskeligstilte barn i hjem og skole, og kom nå til å skrive flere reportasjebøker om diskriminerte og minoriteter, bl.a. Blind verden og De homofile, Skapende sinn, Resten er taushet og Skapt i vårt bilde.

I det skjønnlitterære forfatterskapet skrev Carling noen mer realistiske romaner; kjærlighetsromanen Sensommerdøgn og generasjonsromanen Kometene. 1974 kom hans første fremtidsroman, Fiendene, som i likhet med den spennende novellesyklusen Marginalene tar opp det sentrale tema fra det tidlige forfatterskapet – spenningen mellom åpenhet og isolasjonsbehov, samtidig som frykten for de “marginale” og dermed truende livsformer tas opp til litterær behandling.

Carlings forfatterskap går i mange retninger og tar opp mange av sakene som var oppe i tiden, uten noen samlende eller entydig tendens. Fra 1980-årene synes det som forfatterskapet for det første er entydig skjønnlitterært, for det annet at det knytter tilbake til begynnelsen i sin samtidspessimisme og -skepsis. Viktige romaner er her Visirene, Museumstekster, Fabel X, Under aftenhimmelen, Lille Orlando. Her handler det både om livsløgner og om flukt, om det umulige i å flykte. Det handler om kunstens rolle i en umenneskelig verden, og om vårt ansvar i forhold til en større verden enn vår egen. Fremstilt som (fiktiv) selvbiografi, der den aldrende forfatter Carling rømmer fra gamlehjemmet i en stjålet bil, understreker også romanen Gjensyn fra en fremtid den fremtidspessimisme som bøkene fra 1980-årene demonstrerte.

1990-årenes romanene fra Carlings hånd var korte, konsentrerte og presise tekster, gjerne slik at tekstene fremstår som fabler for vår tid, om angst og isolasjon, identitetssøken, flukt og fortrengning. Det gjelder romaner som Dagbok til en død, Frokost i det skjønne, Gjenskinn og Gepardene.

Med diktsamlingen Lys på ditt ansikt fra 1969 forsøkte Carling seg som lyriker, og samlet diktene herfra sammen med prosaskisser og en kortroman i boken Tre lyriske pasteller. I dramasjangeren debuterte han (i Broen) med enakteren Glasskulen, som senere ble oppført som kammerspill. Den dramatiske produksjonen består ellers av tre ekspresjonistiske skuespill – Gitrene, Slangen og Skudd. Det første av de tre stykkene er det som har gjort størst lykke på scenen.

Carling var litteraturanmelder i Morgenbladet 1954–60, Norsk Studentsambands ombudsmann for flyktningestudenter 1959–60, forskningsstipendiat NAVF 1961–62 og 1967–69. Fra 1971 var han statsstipendiat. 1963–68 var han styremedlem i Den norske Forfatterforening (nestformann fra 1966), og han var medlem i Norsk språknemnd 1964–68.

    Bøker (et utvalg)

  • Bibliografi frem til 1982 i J. Fredriksen: Finn Carling. En bibliografi, h.oppg. Statens bibliotekhøgskole, 1982
  • Broen. To noveller med en enakter, 1949
  • Stemmene og nuet, 1950
  • Arenaen, 1951
  • Piken og fuglen, 1952
  • Skyggen, 1954
  • Desertøren, 1956
  • Vanskeligstilte barn i hjem og skole (sm.m. O. Kvalheim), 1956
  • Kilden og muren, 1958
  • Sensommerdøgn, 1960
  • Blind verden, 1962
  • Kometene, 1964
  • De homofile, 1965
  • Gitrene, skuespill, 1966
  • Slangen, skuespill, 1969
  • Lys på ditt ansikt, dikt, 1969
  • Skapende sinn, 1970
  • Skudd, skuespill, 1971
  • Resten er taushet, 1973
  • Fiendene, 1974
  • Skapt i vårt bilde, 1975
  • I et rom i et hus i en have, 1976
  • Marginalene, 1977
  • Tre lyriske pasteller, 1978
  • Visirene, 1981
  • Museumstekster, 1982
  • Fabel X, 1984
  • Under aftenhimmelen, 1985
  • Lille Orlando, 1986
  • Gjensyn fra en fremtid, 1988
  • Oppdrag, 1990
  • Dagbok til en død, 1993
  • Frokost i det skjønne, 1994
  • Gjenskinn, 1994
  • Gepardene, 1998
  • W. Dahl: Norges litteraturhistorie, bd. 6, 1984
  • H. Berthelsen (red.): Hvem er hvem i norsk kulturliv, 1987
  • HEH 1994
  • Ø. Rottem: Norges litteraturhistorie, bd. 6, 1995