Trygdedirektør. Foreldre: Agent Leo Alexander (1875–1955) og Hildur Fægri (1879–1938). Gift 23.5. 1936 med Gerd Rigmor Vraalsen (12.12. 1911–), datter av kontorsjef Bjarne Vraalsen (1883–1936) og Constance Brekke.

Finn Alexander var sjef for Rikstrygdeverket i nesten 30 år, og spilte en sentral rolle i utbyggingen av et moderne trygdesystem i Norge.

Han kom fra en konservativ familie, og et konservativt grunnsyn beholdt han livet ut, «uten på noen måte å være reaksjonær», som han selv sa. Han var levende interessert i tall og statistikk. Det førte ham inn på aktuarutdannelsen og banet veien for hans karriere innenfor trygdeetaten. Han ble cand.oecon. 1930 og cand.act. året etter. 1936–37 studerte han aktuarfag ved Institute of Actuaries i London. Han var assistent ved Statistisk sentralbyrå 1931, fra 1932 sekretær ved Rikstrygdeverket, ble ansatt som aktuar i Sosialdepartementet 1939 og administrerende direktør i Rikstrygdeverket 1949, en stilling han hadde til 1978.

Med sin store faglige innsikt ble han tidlig en høyt skattet konsulent for Sosialdepartementet under arbeidet med nye trygdelover. 1934 ble han medlem av Sociallovkomiteen, som skulle gå det daværende lovverket og trygdeadministrasjonen nærmere etter i sømmene for å kunne skape en tidsmessig sosialreform basert på nye lover og endringer av gamle. Alexander deltok i komiteens arbeid fra begynnelse til slutt slik han gjorde det under arbeidet med folketrygden, den viktigste sosialreformen i hans tid som trygdedirektør.

Utbyggingen av en moderne norsk velferdsstat og trygdeetat faller sammen med Alexanders tid som trygdedirektør. Da ble lover vedtatt som skulle frigjøre folk fra fattigdom og nød, og da ble trygdeetaten utbygd og møtt med større tillit enn noen gang før. Alexander var en markant offentlig person i etterkrigstidens Norge. Som opinionsdanner var han utrettelig. Han brukte alle medier for å forklare kompliserte lovbestemmelser for publikum og informere om folks rettigheter og plikter. Ved siden av Vårherre, ble det sagt, var han den eneste som forstod de norske trygdereglene.

Som fagmann deltok han i talløse offentlige komiteer og utvalg. Også dette var en viktig del av hans virke. Internt i trygdeadministrasjonen bidrog han som trygdedirektør kanskje sterkest til å jevne ut motsetningene mellom Rikstrygdeverket og trygdekontorene (sykekassene), slik at man i Norge fikk en mer samordnet og rimelig trygdeadministrasjon enn i de fleste andre land.

Alexander levde i en brytningstid. Ennå ved inngangen til 1950-årene var de viktigste offentlige hjelpeordninger behovsprøvde. I tiårene som fulgte fikk gamle og nye ordninger et klarere rettighetspreg og de ble universelle. Men ennå følte mange det som uverdig å motta hjelp fra det offentlige. Alexander bidrog sterkt til å formidle et moderne rettighetspreget syn på ytelsene fra trygdene. De hadde man som medlem av samfunnet krav på når vilkårene var til stede, hevdet han med styrke. Samtidig var han skeptisk til utvanning av vilkårene for å få trygd. Da sykdomskriteriene i uføretrygden ble myket opp i 1970-årene, strittet Alexander og Rikstrygdeverket imot. Han hevdet at trygdenes stønadsprogram måtte utnyttes etter sin idé og ikke utbyttes, og i den forbindelse anså han det som viktig å forsøke å vekke folks sosiale samvittighet. Men da politikerne tidlig i 1970-årene hevdet at økningen i trygdeutgiftene skyldtes misbruk, deltok ikke Alexander i rekken av moralske refsere. Tvert om beklaget han at det ble skutt mot de mest forsvarsløse, de som hadde små eller ingen muligheter til å ta igjen.

Utbyggingen av trygdeetaten markerer også at 1950- og 1960-årene var en brytningstid. I 1949, da Alexander tilrådte som direktør, hadde Rikstrygdeverket 166 ansatte. I 1970 var tallet steget til 436. I den ytre etat, trygdekontorene, steg antallet ansatte fra 2070 i 1955 til 4912 i 1970. I den samlede trygdeetat arbeidet det altså tett inn på 5500 personer i 1970. De hadde langt flere og kompliserte lover og bestemmelser å forholde seg til enn noen gang tidligere. Enkelte lover, som uføretrygden og krigspensjonen for sjøfolk, førte til stort arbeidspress og til et akutt behov for flere saksbehandlere. Antallet ubehandlede saker økte kraftig.

Økningen var ett av flere tegn på den krisen som preget trygdeetaten i Alexanders siste tiår som trygdedirektør. Mange kjente ikke til de rettighetene som de etter loven hadde krav på. Andre, som krigsinvalidene, hadde vansker med å få aksept for at deres tilstand skyldtes krigspåkjenninger. Atter andre hadde problemer med å få behandlet sine saker i det de oppfattet som et umenneskelig trygdebyråkrati. Sakene satte seg fast «på somlebåndet», som en trygdesjef uttalte til Alexander, og fikk følgende kontante svar tilbake: “Jeg er ikke rede til å akseptere Deres odiøse spøk. Vi har det vanskelig nok allikevel, om man ikke skal få slikt fra en som tilhører etaten.”

Kritikken, rettferdig eller urettferdig, rammet trygdedirektøren hardere enn noen annen. Det har sammenheng med autoritets- og kommandoforholdene i etaten. Alexander var en sjef av den gamle skole. Han hadde stor autoritet og krevde mye av sine medarbeidere. Kritikk mot etaten fra dens egne ansatte skulle fremmes internt og ikke gjennom avisspaltene. Utad skulle etaten tale med en stemme – Alexanders.

Men Alexander var også et varmt følelsesmenneske som ikke var redd for å gi ros og takke medarbeidere for vel utført arbeid. Han brukte skuespillere fra Nationaltheatret som lærere for sine medarbeidere i muntlig fremføring, et teater han hadde et entusiastisk og nært forhold til som styremedlem og formann i Nationaltheatrets Venner og som medlem av teaterets styre 1968–75. Og i likestillingsspørsmål var han langt forut for sin tid og ikke redd for å ansette kvinner i ledende stillinger. Da han gikk av med pensjon, satt det kvinner i 30 prosent av kontorsjefstillingene i Rikstrygdeverket, og to av fem direktører var kvinner.

  • Brev til og fra trygdedirektør Finn Alexander, i Rikstrygdeverkets arkiv, Oslo
  • N. Urdal: Syketrygden i femti år. Historien om en grunnleggende sosial reform, 1961
  • Ø. Bjørnson og E. Haavet: Langsomt ble landet et velferdssamfunn. Trygdens historie 1894–1994, 1994
  • A.-L. Seip: Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75, 1994