Forretningsentreprenør og banksjef. Foreldre: Kongelig skogfogd Christoph Friedrich Frølich (1772–1856) og Rebekka Elisa Nüsche (1772–1857). Gift 21.5.1835 i Brevik med Elisabeth Christine Wiborg (20.5.1808–14.12.1902), datter av skipsreder og kjøpmann Simon Wiborg (1758–1847) og Karen Holst. Far til Harald Schreiner Frølich (1840–1916; se NBL1, bd. 4) og Georg Ludvig Andreas Frølich (1844–1930).

F. H. Frølich var en sentral skikkelse i hovedstadens forretnings- og samfunnsliv på midten av 1800-tallet. Han trivdes best i rollen som initiativtaker. Det gjaldt både hans egne forretninger og hans virksomhet på den offentlige arena. Sin største innsats utførte han som banksjef for Christiania Bank og Kreditkasse.

Frølich vokste opp på øya Als i Sønderjylland, hos sin tante og onkel, dr.med. Ernst Jantzon, som var livlege for hertugen av Augustenborg. Hos pleieforeldrene fikk Fritz Heinrich en god borgerlig oppdragelse og utdanning. Etter konfirmasjonen ble han 1823 sendt til sin morbror i Christiania, kjøpmann Daniel Nisson, for å få videre utdanning som handelsmann. 1824 fikk han ansettelse som “læredreng” hos Nicolai Andresen, som eide et av byens største handelshus. Denne typen lærestillinger var ulønnet, og for å tjene penger til mat og klær underviste han andre unge menn i tysk og bokholderi mellom kl. 5 og 7 om morgenen.

Frølichs flid og dyktighet gjorde at Andresen ble oppmerksom på hans talenter, og han ble etter hvert forfremmet til “kjøpsvenn”. I den nye stillingen ble han sendt på handelsreiser og fikk ansvar for kjøp av tømmer i Glommavassdraget. Han fikk dessuten ansvaret for driften av Holmens Ornamentfabrik og Teglverk og kom selv til å bidra aktivt til utvikling og produksjon av den første blåfargede glaserte takstein i Norge.

Frølich giftet seg 1835 og fikk samme år handelsborgerskap i Christiania. Han begynte med agenturforretninger utenfor hovedstaden i Sør- og Vest-Norge, men hadde ikke særlig suksess som forretningsmann de første årene. 1844 kjøpte han eiendommen Kirkegt. 34 i Christiania. I denne bygningen ble det tatt opp et bredt spekter av håndverksmessige virksomheter. Felles for mange av dem var Frølichs ønske om å erstatte importerte varer med norskproduserte.

Vittige tunger gav Kirkegt. 34 navnet “Noahs Ark”, på grunn av det mangfold av varer som ble produsert. Inne i gården var det både veveri og dreieverksted, og det ble fremstilt hekter og hårnåler, mjød, eau de cologne, spaserstokker, bukseseler, stålpenner, fyrstikker, sigartennere og knusk, treolje for belysning, konjakk og armagnac laget av norsk brennevin, tapeter, belter, trikotasje, skosverte, snorer og leketøy. Midt oppi alt dette bodde familien Frølich. Det yrende livet i Kirkegt. 34 varte ved i 15 år, til bygningen brant ned på mindre enn en time under den store bybrannen 14. april 1858. Etter brannen ble det reist en ny forretningsgård på tomten, mens Frølich og hans familie flyttet til løkken Lovisenberg, som han hadde kjøpt 1853.

Virksomheten i Kirkegt. 34 gav støtet til opprettelse av flere fabrikkanlegg både i og utenfor hovedstaden. 1846 grunnla Frølich en av Norges første fyrstikkfabrikker i Nedre Vollgate i Christiania. På Kongsberg etablerte han en fabrikk for fremstilling av treolje, tjære og trekull, og han deltok i finansieringen av forsøksdrift som førte til opprettelsen av en fiskeguanofabrikk i Lofoten. Firmaet var også involvert i produksjon av tapeter og papirproduksjon med utgangspunkt i tremasse. Frølich begynte med kruttproduksjon ved Midtvandets Krudtfabrik nær Brevik 1851. Etter at fabrikken ble ødelagt av en eksplosjon 1870, kjøpte firmaet F. H. Frølich & Søn Liadalens Krudtmølle ved Ljan, men også denne ble avviklet etter en eksplosjonsulykke 1884.

1841 var Frølich med på å stifte handelsforeningen Handelens Venner (nå Oslo Handelsstands Forening), og han var formann der i flere år. Denne foreningen spilte en viktig rolle for utbyggingen av landets forsikringsvesen, bankvesen og jernbanevesen. Foreningen tok initiativet til opprettelsen av Christiania Bank og Kreditkasse og Christiania Søforsikringsselskab, og den medvirket dessuten til opprettelsen av linjefart mellom Christiania og utlandet. Søndenfjeldske Dampskibsselskab startet rute mellom Christiania og Hamburg og Christiania og Hull. Foreningen engasjerte seg også sterkt i byggingen av Hovedbanen, jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll, som ble åpnet 1854. Den tok også initiativet til styrking av den merkantile utdanning og opprettelsen av Christiania Handelsinstitut.

Fra 1843 og til sin død var Frølich et fremtredende medlem av representantskapet (bystyret) i Christiania. Der kom han ikke så rent sjelden i opposisjon til Anton Martin Schweigaard. Som kommunemann tok Frølich initiativet til parkanlegget på St. Hanshaugen og deltok selv aktivt i beplantingen av området. Sammen med redaktør Anton Schjøth gjennomførte han et av byens første prosjekter innen det som senere er blitt kalt sosial boligbygging. I tilknytning til sin eiendom på Lovisenberg lot han oppføre en del hus hvor lufttørket leire ble utprøvd som byggemateriale. Frølichbyen, som området ble kalt, var egentlig ment for arbeidere, men husene ble så dyre at bare funksjonærer hadde råd til å flytte inn.

Selv om Frølich var innvandrer, knyttet han tidlig sine følelser til utviklingen av den nye norske nasjonalstaten. Han var en aktiv deltaker i Torgslaget i Christiania 17. mai 1829, og hans opplevelser denne dagen fikk stor betydning for hans senere liv. Frølich var siden alltid en begeistret tilhenger av 17. mai-feiringen. På 50-årsdagen for grunnloven, 17. mai 1864, reiste han et minnesmerke på sin eiendom Lovisenberg. Denne støtten ble senere gitt til Kristiania kommune og flyttet til Frognerseteren.

Så lenge Norge var en del av det dansk-norske dobbeltmonarki, hadde landet verken en sentralbank med rett til å utstede pengesedler eller andre banker. Etter 1814 ble det opprettet et norsk pengesystem. Norges Bank ble opprettet 1816 med en todelt oppgave: Den skulle ha ansvaret for pengevesenet, men også låne ut penger til næringsvirksomhet og privatpersoner. Næringslivet prøvde dessuten å dekke sitt behov for kreditt gjennom innenlandske handelshus og private bankierforretninger, som i sin tur finansierte sine kredittbehov i Hamburg og Altona. Den internasjonale finanskrisen 1847 fikk konsekvenser for bankhusene i Hamburg og dermed også for næringslivet i Norge.

Den første norske forretningsbank, Christiania Creditkasse (senere Christiania Bank og Kreditkasse og Kreditkassen, nå Nordea), ble opprettet 1848 for å avhjelpe pengekrisen. F. H. Frølich var en av hovedaktørene bak opprettelsen. Han ble valgt til bankens første banksjef, og bankforretningene ble i de første årene utført i hans hjem i Kirkegt. 34. Langsomt, men sikkert bygde Frølich opp Kreditkassens forretninger. Det ble tatt relativt liten risiko ved utlån, og dette gjorde at banken klarte seg langt bedre gjennom den internasjonale finanskrisen 1857 enn en rekke andre norske finansinstitusjoner.

Samtidig med at Kreditkassen manøvrerte seg gjennom finanskrisen, flyttet banken inn i nye lokaler ved Stortorvet. Det ble etablert bankfilialer på Hamar og i Bergen. I 1860- og 1870-årene kunne banken glede seg over stadig større innskudd, og den ble dermed også i stand til å dekke kundenes økende lånebehov. Kreditkassen var en helt annen institusjon da Frølich døde 1877 enn da han begynte som banksjef.

  • T. Frølich: F. H. Frølich og hans samtid. Næringslivets reisning i midten af det nittende aarhundrede, 5 bd., 1912–38
  • G. Frølich: F. H. Frølichs Slægt, 1924
  • d.s.: En indvandring. Utsyn, 1927
  • S. C. Hammer: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • E. Engebretsen: Christiania Bank og Kreditkasse 1848–1948, 1948
  • O. Wetting: Norsk fyrstikkindustri før 1900, 1968