Skuespiller. Foreldre: Skolestyrer og forfatter Olav Sletto (1886–1963) og billedvever Karin Bryde (1884–1965). Forlovet 1935–40 med filmregissør Titus Vibe-Müller (1912–86); gift 1945 med journalist og båtkonstruktør Cecil Christian Stephansen (31.7.1911–3.11.1999), sønn av ingeniør Julius Stephansen (1879–1926) og Fanny Christine Lyng Børresen (1881–1979), ekteskapet oppløst 1960. Søsterdatter av Johan Bryde (1858–1925; se NBL1, bd. 2) og Gottfred Mauritz Bryde (1865–1939; se sst.).

“Jeg var en drømmekvinne.” Med mørk pannelugg, flagrende gevanter og klirrende smykker rundt hals og håndledd var Eva Sletto gjennom mange år et eksotisk innslag både i Oslos gater og i hovedstadens teaterverden. Hun medvirket også i flere norske filmer i 1930- og 1940-årene og var en av tidens store filmstjerner.

Hun kom fra et kunstnerhjem. Faren var forfatter og folkehøyskolestyrer, mens moren var en anerkjent billedvever og nær venn av Christian Krohg. I hjemmet vanket kunstnere fra inn- og utland, og blant dem som ofte kom, var Hulda og Arne Garborg. At Eva ville gå kunstens vei, var klart, men retningen var ikke bestemt. Hun begynte på arkitektstudier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, men moren mente hun heller burde bli skuespiller og tok kontakt med Bjørn Bjørnson. Han mente bestemt at hun hadde talent, og ved siden av timer hos ham leste hun også med Egil Eide og Alfhild Stormoen.

1935 ansatte teatersjef Oskar Braaten henne på Det Norske Teatret, og 26. desember samme år debuterte hun som Astrid i Den store barnedåpen. Hun gjorde seg bemerket og fikk senere flere roller i Braatens dramatikk. Gjennombruddet kom med hennes betagende skildring av Milja i Ungen, som hun 1938 spilte både på scenen og i Rasmus Breisteins film. “Oskar Braatens lille Oslo-madonna” ble hun kalt, og på film fremstilte hun ofte sarte, unge, ofte landsens jenter som fikk barn utenfor ekteskap eller tok seg av andres uekte barn. Disse tunge og tragiske skjebnene tolket hun med varme og ekthet.

Eva Slettos sceniske innsats spenner over et stort register, med særlig tyngde på det strengt realistiske og det poetiske. Hun spilte flere sentrale roller, som f.eks Solveig i Peer Gynt mot Hans Jacob Nilsens Peer, Ismene i Antigone og Olga i Tsjekhovs Tre systrer. Hun skapte en helt ny skikkelse av Arne Garborgs Evelinde i Læraren, og hun gjorde flere glimrende Shakespeare-tolkninger. At hun evnet å gjøre solide rolletolkninger av vidt forskjellig kaliber, vitner om en dyp menneskelig og kunstnerisk innsikt.

På tross av flere tilbud fra utlandet valgte Eva Sletto å bli i Norge og ved Det Norske Teatret gjennom hele karrieren. I intervjuer i forbindelse med avskjedsforestillingen 1983, Turgenjevs Ein månad på landet, fortalte hun om hvordan hun opplevde det å være “drømmekvinne” og “idol” på godt og vondt. Spesielt hovedrollen i Helge Lundes noe “vovede” film Vigdis (1943), der hun spilte mot Fridtjof Mjøen, var med på å plassere henne i rampelyset. Ukeblader laget egne “Ligner De Eva Sletto?”-konkurranser, hun mottok beundrerbrev i hopetall, og om kveldene ventet en beundrerskare utenfor sceneinngangen. Sin siste filmrolle hadde hun som Lisle i Sigval Maartmann-Moes og Hans Jacob Nilsens filmatisering av Vesaas' Dei svarte hestane (1951).

  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret 50 år, 1963
  • H. Mjøen (red.): Norske skuespillerportretter, 1969
  • artikler i Aftenp. 6.9.1972 og 5.8.1983, i VG 6.8.1983 og Asker og Bærum Budstikke 19.7.1991
  • TFL, 1991