Eva Knardahl var en av Norges aller fremste pianister på 1900–tallet karakteristisk for henne var hennes usedvanlig omfattende repertoar og rike og forskjelligartede musikalske erfaring. 1984 ble hun utnevnt til den første professor i kammermusikk ved Norges musikkhøgskole.
Hun begynte å spille klaver 4 år gammel hos Ragnhild Agerup, 1936–45 studerte hun med Mary Barratt Due, og deretter var hun en kort tid elev av Ivar Johnsen. Sin første offentlige fremtreden gjorde hun 6 år gammel, men den egentlige debuten fant sted 1939, da hun 11 år gammel fremførte tre klaverkonserter med Filharmonisk Selskaps orkester (FSO). En av anmelderne pekte på noe som skulle komme til å bli typisk for Eva Knardahl som kunstner – hun viste “et naturlig uttrykk for et sundt og energisk, men samtidig overmåte følsomt musikkgemytt”.
De følgende 8–10 årene ble viktige modningsår, samtidig som hun gjennomførte konserter både hjemme og ute, blant annet i København og Paris. 1947 reiste hun til USA, til Minneapolis i Minnesota. Hun kom hurtig inn i musikklivet, for allerede året etter var hun solist i Griegs a-moll-konsert og Klaus Egges klaverkonsert nr. 2. Anmelderne skrev om “intens innfølelse” og “en teknisk ferdighet ut over det vanlige”.
1952 fikk Eva Knardahl engasjement som pianist og fast solist i Minneapolis Symphony Orchestra (MSO). Her ble hun ansvarlig for alle klaverpartier, og hun ble benyttet i alle mulige forskjellige kombinasjoner av kammermusikk med klaver, i tillegg til at hun fikk store oppgaver som orkesterets faste solist – blant annet på reiser til Canada, Mexico og Østen.
I USA gav samarbeid med pianisten Artur Rubinstein, komponisten Igor Stravinskij og dirigentene Rafael Kubelík, Henry Mancini og André Previn store kunstneriske fremganger. Senere samarbeid med dirigenter som Sixten Ehrling og Kirill Kondrasjin førte til suksesser i Europa.
1967 flyttet Eva Knardahl tilbake til Norge og introduserte seg som solist med FSO i Alberto Ginasteras klaverkonsert nr. 1. Effekten på publikum og kritikere var nærmest eksplosjonsartet, og resultatet ble en overstrømmende mottakelse. Kritikerne belønnet henne med Kritikerprisen for 1967/68, og i det norske musikkpublikums bevissthet vant hun seg med en gang en helt sentral plass. Ganske snart etablerte hun samarbeid med sentrale norske musikere som Arve Tellefsen, Knut Skram og Edith Thallaug, senere med yngre navn som Truls Mørk og Terje Tønnesen samt Oslo Filharmoniske Orkester (OFO) og Mariss Jansons. Hun fortsatte også samarbeidet med store utenlandske kunstnere, bl.a. Robert Merrill og Roberta Peters.
Foruten å nedlegge et betydelig arbeid som professor i kammermusikk – av hennes elever kan nevnes pianistene Jørgen Larsen og Håvard Gimse – gjorde Eva Knardahl en rekke innspillinger. Sentralt står innspillingen av samtlige av Edvard Griegs klaververker for BIS, et svensk plateselskap kjent for høykvalitetsinnspillinger. For norske Simax spilte hun inn kjente klaververker av Brahms. Av klaverkonserter kan nevnes Christian Sindings klaverkonsert i Dess-dur med OFO 1976, Griegs klaverkonsert med Royal Philharmonic Orchestra 1978 og Klaus Egges klaverkonsert nr. 2 med Trondheim Symfoniorkester 1983. 1984 fulgte innspillingen av Mot en lengsel, op. 50, klaverkonsert i én sats av Øistein Sommerfeldt.
Eva Knardahl gjorde også mye for nyere norsk musikk. 1992 gjorde hun en rekke innspillinger med fagottisten Robert Rønnes av nyere norske verker for fagott og klaver under tittelen The Norwegian contemporary bassoon. Flere innspillinger av andre nyere verker kommer i tillegg.
Eva Knardahl høstet uendelig mange lovord for sine konserter, og et sitat som på en poengtert måte gir uttrykk for et samlende kjennetegn på Eva Knardahl som kunstner må nevnes. Etter en gnistrende elegant fremførelse av tre av Domenico Scarlattis sonater på en konsert i Wigmore Hall i London 1971 skrev Denby Richards i Music and Musicians blant annet: “Eva Knardahl produced an impression of period elegance, allied to warm humanity which was perfection.” Forståelse for musikkens historiske forutsetninger, kombinert med varm menneskelig innlevelse, vil for svært mange nettopp være selve kjernen i Eva Knardahls kunst.
Knardahl hadde en rekke tillitsverv: medlem av juryen for Young people's competition for MSO, interimsstyret for Norges musikkhøgskole og juryene for Dronning Sonja internasjonale konkurranse for pianister, Ungdommens pianomester, Nordisk råds konkurranse for musikere, Sparre Olsen-konkurransen og OFOs serie Unge talenter.
Av priser er Kritikerprisen for 1967/68 allerede nevnt, deretter fulgte Norsk kulturråds pris 1977, både Lindeman- og Grieg-prisen 1980, Norsk Grammy for 1982 og Spellemannprisen 1982 og 1986. Hun var det første æresmedlem i Nasjonalballetten. 1979 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.