Eugène Olaussen er et klassisk eksempel på “renegaten” som gikk fra ytterste venstre til ytterste høyre i politikken, fra å inneha ledende verv i arbeiderbevegelsen til å bli en bitter motstander.
Olaussen gikk ut i arbeidslivet som 13-åring, og jobbet blant annet ved Moss Glasværk og til sjøs før han 1903–07 ble utlært som typograf. Han kom tidlig med i arbeiderbevegelsen. 1907–24 var han sentralstyremedlem i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (fra 1921 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund). Disse årene er omtalt i den mildt sagt propagandistiske historikken Den røde ungdom i kamp og seier. Norges kommunistiske ungdomsforbund gjennem 20 aar (1923), som han skrev sammen med Arvid G. Hansen og Aksel Zachariassen.
Fra 1907 redigerte Olaussen Ung-Socialisten, og fra 1911 til 1921 var han ansatt redaktør av forbundets organ Klassekampen. Som journalist ble han kjent for kraftsatser og skjellsord om motstandere, så voldsomme at de ofte slo tilbake på hans egen krets. 1918 tok han initiativet til det andre arbeiderrådet som ble dannet i Norge, på hjemstedet Hokksund. Etter hvert hadde han utviklet seg fra antimilitarist til som kommunist å ville væpne proletariatet som ledd i å erobre statsmakten. Som en av lederne i NSU stod han sentralt i den radikale “nye retning” som erobret flertallet i DNA 1918, og til 1923 var han medlem av DNAs landsstyre. Olaussen var stortingsrepresentant fra Buskerud 1922–1924 og formann i fylkespartiet 1920–23. Under fraksjonskampene i arbeiderbevegelsen var han aktivt med i den fløyen som 1923 dannet Norges Kommunistiske Parti. Han redigerte partitidsskriftet Proletaren 1924–25, men oppnådde ikke helt samme maktstilling som før.
1927 brøt Olaussen med NKP og ble skribent i den høyreradikale avisen Tidens Tegn. Sommeren 1928 meldte han seg inn i Fedrelandslaget, der han noen år ble brukt på agitasjonsturneer mot arbeiderbevegelsen, med en særlig brodd mot de personene han tidligere hadde samarbeidet med. Han meldte seg inn i Høyre. Under okkupasjonen sluttet han raskt opp om nasjonalsosialismen. Han ble ikke antatt som medlem av Nasjonal Samling, men skrev i flere publikasjoner utgitt av NS, der han søkte å fremheve den sosialistiske siden ved nasjonalsosialismen. En memoarbok, Fra Kreml til Youngstorget (trykt 1945), ble ikke utgitt. 1947 ble han dømt for samarbeid med okkupasjonsmakten til fengsel i to år og noen måneder.
I Olaussens biografi melder spørsmålet seg om hvorfor han gikk fra ytterste venstre til ytterste høyre. En kontinuitet i hans tankeverden er påvist – sosial rettferd, antikapitalisme, avvisning av liberalisme, kollektivisme, antiparlamentarisme, revolusjon og en form for sosialisme. Men dette viser at den tidlige revolusjonære sosialismen ikke var immun mot en høyredreining, ikke hvorfor dreiningen kom. Tusener delte de samme tankene uten å gå samme vei. Heller ikke kan Olaussen avvises som en noksagt. Han var en formidabel taler, både i yngre år og i Fedrelandslagets tjeneste. Han hadde litterære evner; 1926 utgav han samlingen I det grønne bur og romanen Det røde slips, begge skrevet mens han sonet 120 dager for antimilitaristisk agitasjon, og han oversatte fransk lyrikk. 1920 tok han initiativet til den sosialistiske dagskolen, den første systematiske teoretiske skoleringen av tillitsmenn i arbeiderbevegelsen. Kanskje ligger forklaringen på hans politiske kuvending i den personattesten han fikk i Arbeidernes leksikon 1935: “Hele hans politiske optreden var preget av ansvarsløshet og stor usikkerhet, som ikke i lengden kunne dekkes av hans voldsomme uttrykksmidler i den skriftlige og muntlige agitasjon.” Olaussen har “glimrende evner, men dårlig rygg”, skrev NS' lagfører i Øvre Eiker 1945.