Espen Haavardsholm er en sentral skikkelse i den forfattergenerasjonen som debuterte i annen halvdel av 1960-årene.
Haavardsholm vokste opp i bl.a. Oslo og København, og han tok examen artium på Oslo katedralskole 1963. De første skrittene på forfatterbanen ble tatt i gymnastiden, da han skrev svært innsiktsfullt om litterære emner i skoleavisen. Erfaringer fra skoletiden finnes i romanen Roger, gult, som er tematisk inspirert av Aksel Sandemoses forfatterskap. Etter artium studerte han filologi ved Universitetet i Oslo, men arbeidet ved siden av studiene som litteraturkritiker, tidsskriftredaktør og forfatter, og han ble cand.philol. (med norsk hovedfag) først 1977, med en hovedoppgave om den svenske forfatteren Sven Lindqvist (trykt i essaysamlingen Poesi, maktspråk). Som ung student arbeidet han skoleåret 1967/1968 som lærervikar på Innhavet skole i Hamarøy sammen med sin daværende kone, forfatteren Liv Køltzow. Han har også bodd i kortere tid i Spania, USA og Italia.
Da Haavardsholm debuterte 1966 med novellesamlingen Tidevann, hadde han allerede skrevet en del litteraturkritikk, bl.a. i Dagbladet. Hans interesse for en modernistisk prosatradisjon viste seg i kritikken og i en rekke essays, samlet i Kartskisser (1969). Han var redaksjonssekretær i tidsskriftet Vinduet 1966–68. Haavardsholm inntok en viktig rolle som formidler mellom nordiske forfattere som hadde et felles ønske om å bryte opp fra tidligere diktergenerasjoners posisjoner – politisk og litterært. I norsk sammenheng har vennskapet og holdningsfellesskapet med Dag Solstad betydd mye for forfatterskapet.
Haavardsholms forfatterskap kan deles i fire hovedperioder. Den første kjennetegnes av en modernistisk orientering og er konsentrert rundt mellommenneskelig tematikk. Haavardsholm forholdt seg til prosamodernismen i en rekke essays bl.a. i tidsskriftet Profil, der han var et drivende medlem av redaksjonen 1966–72. Den andre fasen består av verk med klar marxistisk tendens. Den tredje fasen representerer en psykologisk vending, preget av et oppgjør med og en forklaring på hvorfor en generasjon unge intellektuelle vendte seg til en autoritær marxisme-leninisme. Den fjerde fasen innebærer en økt interesse for forutsetningene for individuell historisk utvikling.
Romandebuten Munnene (1968) dreier seg om hvordan identitet er knyttet til sosiale spill, og den introduserer en tematikk som er gjennomgående i hele forfatterskapet: Det kretser om utopisk frihetslengsel på den ene siden, og den daglige tilværelsens ufrihet på den annen, som i novellesamlingene Den avskyelige snømannen og Svarte fugler over kornåkeren og i romanene Huleskyggen og Det innerste rommet.
Forfatterskapets klare politiske vending kom til uttrykk i den vellykkede “brechtske” prosasamlingen Zink (1971), i den mislykkede sosialrealistiske romanen Historiens kraftlinjer og den mer vellykkede Boka om Kalle og Reinert. Et nølende oppgjør med denne fasen kom i romanen Drift (1980), som Haavardsholm senere fulgte opp i behandlingen av forbindelsene mellom 1930-årenes kulturradikalisme og 1970-årenes politisering, bl.a. i romanen Store Fri. Interessen for mellomkrigstiden har en biografisk dimensjon i forbindelsen til foreldrenes ungdomstid. Denne vendingen kommer også til uttrykk i Martin Linge – min morfar, som igjen knytter an til Haavardsholms bøker med stoff fra krigen – Ikke søkt av sol og Taushetens pris. Gutten på passbildet (2004) er en oppvekstroman med sterke innslag av forfatterkommentarer fra et senere tidspunkt i livet. En samling med et bredt utvalg av forfatterens tidlige tekster, Det som er og det som ikke er, kom 2005.
1988 utgav Haavardsholm Mannen fra Jante, et portrett av Aksel Sandemose, som er den ene av to eldre norske forfattere som har betydd mye for forfatterskapet hans; den andre er Johan Borgen. Allerede i de tidligste essayene og novellene forholder Haavardsholm seg til tematikk og stil hos Borgen, og i år 2000 publiserte han en omfattende biografi over Borgen, Øst for Eden.
Noen av Haavardsholms bøker fra 1970-årene har gitt ham rykte for å være en typisk syttitalls-“ml-forfatter”. Denne fasen utgjør imidlertid et intermesso i et mangslungent og stilsikkert forfatterskap, som uttrykker en søkende holdning og en betydelig innsikt i sammenhengen mellom psykologiske og sosiologiske mønstre.