Erna Solberg var en profilert kommunalminister i Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjering da hun vinteren 2004 uten konkurranse ble utpekt til å etterfølge Jan Petersen som Høyres leder. Som stortingsrepresentant hadde hun allerede gjort seg effektivt gjeldende som nummer to i Høyres fraksjon i finanskomiteen.
Solberg er oppvokst i Bergen. Etter eksamen fra videregående skole 1979 studerte hun ved Universitetet i Bergen og ble cand.mag. 1986 med fagene sosiologi, sammenlignende politikk, statistikk og sosialøkonomi. Allerede 1979 ble hun valgt til vararepresentant til Bergen bystyre, og hun var fast medlem av bystyret 1987–99. Hun var leder av Høyrekvinners Landsforbund 1993–94 og kvinnepolitisk leder 1994–98 og dermed også medlem av partiets arbeidsutvalg.
Solberg ble innvalgt på Stortinget 1989. Her ble hun kjent for dypdykk i delingsmodellen, kraftverkbeskatningen og inntektssystemet for kommunene. Det skaffet verken toppoppslag i avisene eller grunnlag for spektakulære opptredener i fjernsyn. Tabloide overskrifter har aldri vært hennes varemerke. På Stortinget må man enten ha en synlig lederposisjon eller komme med populistiske utspill for å få oppmerksomhet. Erna Solberg var en av de stille arbeidende. Honnørordene står likevel i kø blant venner og motstandere på Stortinget. Ryddig, saklig, kunnskapsrik, arbeidsom, lojal, tydelig, respektert og ordentlig er dommen fra stortingskollegene.
Men det er som statsråd fra 2001 hun har gjort seg gjeldende som en målrettet og resultatorientert politiker. Hun har klart å bli populær også på kontroversielle standpunkter. Hun sier at hun ikke kjenner seg igjen i karakteristikken “Jern-Erna”, men hun innrømmer gjerne at hun er en robust politiker. Hun sier og gjør ofte ting andre politikere viker tilbake for, vel vitende om at man ikke skaper endringer uten debatt. Hun snakker, som hun sier, ofte noe mer direkte enn andre. Hun er definitivt mindre redd for at noen blir irritert.
Og som kommunalminister har hun utvilsomt endret forutsetningene. Hun har effektivisert og modernisert norsk asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk. Viktigst er at hun har etablert en fungerende praksis for rask behandling av asylsøknader som åpenbart ikke har noe grunnlag.
Hennes store sak har imidlertid vært den kommunale og fylkeskommunale forvaltning. I hennes tid som statsråd har kommunalpolitikere og Kommunenes Sentralforbund satt seg ned for å revurdere kommunestrukturen. Det har aldri hendt før. Samtidig har hun, under henvisning til at vi har for mange og for små kommuner, oppmuntret kommunalpolitikere som har gått i bresjen for å slå sammen kommuner. Hun vil bli husket som kommunalministeren som trakk opp nye retningslinjer for et bedre fungerende velferdstilbud, forvaltet av færre og sterkere kommuner. Dessuten har hun tatt til orde for et bredere regionalt samarbeid på tvers av fylkeskommunene. Oppgavefordeling, effektivisering, kostnadstyring og rasjonalisering er nøkkelord i det arbeid hun har iverksatt i diverse kommisjoner som skal vurdere distriktspolitikken og kommunestrukturen.
Erna Solberg gikk av sammen med resten av den borgerlige trepartiregjeringen, men fortsatte som Høyre-leder og partiets gruppeleder i Stortinget etter valgnederlaget høsten 2005. Samme år ble hun utnevnt til kommandør av Den kongelige norske Fortjenstorden.