Faktaboks

Erna Solberg
Født
24. februar 1961, Bergen
Virke
Politiker
Familie

Foreldre: Konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–2016).

Gift i 1996 med fagsjef Sindre Finnes (f. 1964), sønn av kontorsjef Jonny Edvin Finnes (1934–2019) og Reidun Bjørkedal (1934–1997).

Erna Solberg
.
Johan Sverdrup
7. januar 2020 stod statsminister Erna Solberg (til venstre) for den offisielle åpningen av Johan Sverdrup-feltet, som hadde vært i produksjon siden oktober året før. Her er hun sammen med olje- og energiminister Sylvi Listhaug.
Av /NTB Scanpix.

Erna Solberg er en norsk politiker for Høyre som var Norges statsminister fra 2013 til 2021, og som er partileder i Høyre siden 2004. Solberg har representert HordalandStortinget siden 1989. Etter stortingsvalget 2021 mistet regjeringen Solberg sin støtte i flertallet, og overlot makten til regjeringen Støre.

Solberg er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Bergen (1986). Hun har hele sin yrkeserfaring fra politikken og organisasjonslivet, hovedsakelig med ulike stillinger og tillitsverv i Høyre.

I 2013 ledet Solberg Høyre til seier i stortingsvalget. Høyre gikk fram med 9,6 prosentpoeng og ble landets nest største parti. Solberg fikk i oppdrag å danne regjering og gikk sammen med Fremskrittspartiet om oppgaven. Venstre og Kristelig Folkeparti var støttepartier for Solberg-regjeringen i perioden frem til valget 2017.

Ved valget i 2017 gikk alle de fire partiene tilbake, men regjeringen fortsatte. Den ble i januar 2018 utvidet da Venstre gikk inn i regjeringen og på nytt utvidet i 2019 da Kristelig Folkeparti også ble med. Flertallsregjeringen satt et år, men ble svekket da Fremskrittspartiet forlot regjeringen i januar 2020.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 ble Høyre under Solbergs ledelse landets største parti med en oppslutning på 25,9 prosent. Samtidig overtok partiet ordføreren i landets fire største byer.

Folkevalgt

Solberg er oppvokst i Bergen. Etter eksamen fra videregående skole i 1979 studerte hun ved Universitetet i Bergen og ble cand.mag. i 1986 med fagene sosiologi, sammenliknende politikk, statistikk og sosialøkonomi. Allerede i 1979 ble hun som 18-åring valgt til vararepresentant til Bergen bystyre, og hun var fast medlem av bystyret i årene 1987–1999. Hun var leder av Høyrekvinners Landsforbund 1993–1994 og kvinnepolitisk leder i mellom 1994 og 1998 og dermed også medlem av partiets arbeidsutvalg.

Solberg ble innvalgt på Stortinget 1989, der hun var yngste medlem av sin partigruppe. Her ble hun kjent for dypdykk i delingsmodellen, kraftverkbeskatningen og inntektssystemet for kommunene. I 1990-årene arbeidet Solberg blant annet med skattepolitikk i Stortinget, og hun engasjerte seg i spørsmål om genteknologi, abort og assistert befruktning. Som hovedregel ga hun uttrykk for en restriktiv grunnholdning, men med støtte til selvbestemt abort. Fra 1997 satt hun i Kommunalkomiteen.

Da Høyre dannet regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre i 2001, ble Solberg Kommunal- og regionalminister. Hun ble sittende i dette vervet til regjeringen gikk av etter valget i 2005 og Solberg gikk tilbake til Stortinget, hvor hun ble Høyres parlamentariske leder. Hun var parlamentarisk leder i perioden 2005–2013 og igjen fra 2021.

Som statsråd fikk Solberg rykte som kompromissløs og ble kjent under tilnavnet «Jern-Erna». Tilnavnet skrev seg særlig fra innstramninger i innvandringspolitikken og kutt i overføringene til kommunene.

I 2004 rykket hun opp internt i regjeringen og ble stedfortredende statsminister etter å ha tatt over som leder i Høyre.

Partileder

Solberg ble valgt til partileder på Høyres landsmøte i 2004. Hun hadde opparbeidet seg et sterkt ry som en folkelig og handlekraftig leder og var populær i mange fylkeslag, særlig utenfor hovedstadsregionen.

Det gikk kun få dager fra Jan Petersen kunngjorde sin avgang som partileder, til det ble klart at Solberg ville bli valgt til å etterfølge ham. Hun hadde da vært første nestleder siden 2002.

Tidligere hadde Solberg vært leder for Høyrekvinners Landsforbund (HKL) fra 1993 til 1994, det siste året før organisasjonen ble nedlagt. Hun ble i praksis sittende i samme rolle i det nye vervet som kvinnepolitisk leder fra 1994 til 1998, med plass i partiets Arbeidsutvalg. Hun satt også i stortingsgruppens styre på samme tid, fra 1993 til 1997.

Valgresultatet i 2005 på 14,1 prosent var Høyres dårligste noen gang. Partifeller og politiske kommentatorer antydet at Solberg burde trekke seg som partileder.

Usikkerheten om hennes posisjon forble betydelig helt til valget i 2009. Da fikk hun styrket sin stilling etter en oppslutning på 17,2 prosent, et bedre resultat enn mange hadde ventet bare få uker tidligere. Kravene om lederskifte i Høyre stilnet.

Mens Fremskrittspartiets leder Siv Jensen var blitt fremstilt som opposisjonens hovedfigur av mediene ved valget i 2009, ble det stadig oftere Solberg som fikk denne rollen i årene som fulgte.

Høyre steg jevnt på meningsmålingene gjennom 2010, og i 2013 hadde partiet en stabil oppslutning på over 30 prosent. Solberg etablerte seg i denne perioden som den ubestridte statsministerkandidaten blant partiene som gikk inn for regjeringsskifte ved stortingsvalget i 2013, en rolle hun fikk etter valget.

Statsminister

Regjeringskonferanse 3. oktober 2016
Regjeringen under en regjeringskonferanse på Statsministerens kontor.
Regjeringskonferanse 3. oktober 2016
Av /Statsministerens kontor.

Som statsminister fikk Erna Solberg fått en del kritikk for manglende disiplin innad i regjeringen, noe som samtidig har nøytralisert opposisjonen. Personlig har hun vist seg som en samlende leder som har fått økende popularitet og tillit. Foran valget 2017 var hun Høyres sterkeste kort og ble markedsført som leder både for partiet og landet. På tross av en viss tilbakegang maktet hun å sikre flertall for regjeringen med de tidligere støttepartiene, og hun fortsatte som statsminister etter valget 2017.

Solberg har hele tiden ønsket å få utvidet regjeringen og sikre et bredt borgerlig samarbeid med flertall i Stortinget. Etter valget 2017 gikk Venstre etter forhandlinger inn i regjeringen, mens Kristelig Folkeparti ble stående utenfor. Den nye regjeringen av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre tiltrådte 17. januar 2018. Den hadde ikke flertall i Stortinget og måtte derfor fortsatt søke samarbeid med andre partier for å sikre flertall for regjeringens politikk. Denne situasjonen endret seg med Kristelig Folkepartis dramatiske prosess høsten 2018, som endte med at partiet gikk inn i regjeringsforhandlinger som førte til den utvidede Solberg-regjeringen fra januar 2019.

Erna Solberg ledet fra januar 2019 en flertallsregjering med de fire partiene, og hun oppnådde dermed et av sine viktigste politiske mål. Firepartiregjeringen var et resultat av Solbergs målrettede politikk for å skape et bredt borgerlig samarbeid. Slik føyer hun seg også inn i tradisjonen til sine markante forgjengere som Høyre-ledere, John Lyng og Kåre Willoch. Men det viste seg snart at de interne spenningene var sterke, og regjeringsslitasjen var tydelig ved lokalvalgene i 2019 da alle de fire partiene gikk tilbake. Etter mye frustrasjon og opplevelsen av manglende gjennomslag trakk Fremskrittspartiet seg fra regjeringen i januar 2020. Solberg fortsatte som leder av en mindretallsregjering med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Høyre gikk tilbake 4,5 prosentpoeng ved valget i 2021, mest av alle partiene. Regjeringen mistet dermed sitt parlamentariske grunnlag, og Solberg-regjeringen måtte gå av høsten 2021. Solberg leverte regjeringens avskjedssøknad etter fremleggelsen av statsbudsjettet i oktober og ble formelt avløst av regjeringen Støre 14. oktober 2021.

Største parti

Solbergs kanskje største politiske triumf kom ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 da Høyre for første gang siden 1924 var landets største parti. Høyre fikk 25,9 prosent av stemmene og overtok samtidig makten i både Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I tillegg fikk Høyre ordføreren i flere kommuner der Arbeiderpartiet hadde styrt i opptil hundre år, for eksempel Lillestrøm, Sarpsborg og Fredrikstad.

Bare noen dager etter valget kom det fram at Solbergs ektemann, Sindre Finnes, hadde spekulert i aksjer i hele den perioden Solberg satt som statsminister. Finnes hadde holdt spekulasjonene skjult for sin kone, og Solberg har trolig vært inhabil i en rekke saker uten å være kjent med det. Saken ble en stor politisk belastning for Solberg.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lars Hellberg: Norsk biografisk leksikon 2

Faktaboks

Erna Solberg

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg