Musiker og helsesportleder. Foreldre: Gårdbruker Erling Olaf Stordahl (1894–1957) og Jacobine Sofie Guslund (1893–1944). Gift 1953 med Anna Bergit Windingstad (23.9.1917–6.7.1995), datter av journalist og kjøpmann Gullik Windingstad (1871–1958) og Guri Onstad (1886–1970).

Erling Stordahl var blind og ble først kjent som plateartist sammen med Gunnar Engedahl. Hans viktigste innsats var imidlertid arbeidet for blinde og andre funksjonshemmede, bl.a. gjennom Ridderrennet og helsesportsenteret på Beitostølen i Valdres, som han tok initativet til.

Stordahl var odelsgutt til gården Storedal i Skjeberg. Han var født synshemmet. Seks år gammel ble han operert for medfødt grønn stær. Det gikk galt, og han mistet synet helt på det ene øyet, gjennom det andre kunne han skimte lys. 13 år gammel fikk han også dette øyet ødelagt i lek i skolegården på Blindeskolen. Arbeidet med å mestre handikappet best mulig begynte i sykehuskorridorene. De andre sansene måtte utvikles. Hørselen var hans første hjelper. Når han knipset med fingrene. kunne han via ekkoet beregne avstanden til veggene. Han prøvde ut sine ferdigheter om nettene, uten tilskuere til bommertene. Etter hvert utviklet han også en fabelaktig hukommelse og stedsans.

Stordahl tok examen artium som privatist 1943 og organisteksamen 1947. De første årene virket han som musiker og gårdbruker. En av sine mest kjente sanger, Minnenes melodi, komponerte han da han var 12 år gammel. Tre år senere ble han norgesmester på trekkspill. I 20 år turnerte han sammen med Gunnar Engedahl (1919–69) for å samle bidrag til Norges Blindeforbund. I løpet av fem år gav de 250 konserter, og turnélivet gjorde duoen kjent og kjær i hver avkrok av landet.

På Beitostølen i Valdres bygde Stordahl huset “Bamseli” for seg og sin kone, Anna. De var de første fastboende i den opprinnelige setergrenda i Annas hjemtrakter, et ønskested for en som ville utforske naturens muligheter for realisering av djerve planer. Stordahl gjorde en oppdagelse av stor betydning. Forsvaret trente i området og laget weaselspor. De var dype nok til at ikke-seende kunne få fullt utbytte av å gå på ski. Dermed var tanken om et skirenn for blinde sådd.

Det første Ridderrennet 1964 hadde mottoet “Bygg din kropp. Lær å se med tankene”. Deltakerne skulle først og fremst konkurrere med seg selv. Rennet, som nå samler hundrevis av deltakere fra inn- og utland hvert år, kunne ikke ha vært realisert uten et forutgående skikurs. Verdens første skikurs for blinde ble arrangert på Beitostølen 1962. OL-vinneren Haakon Brusveen var instruktør og ønsket velkommen med replikken: “Sjå på meg alle sammen!”

Kong Olav var Ridderrennets høye beskytter og sendte de første deltakerne i det 25 km lange rennet av gårde på Valdresflya. Hver blind deltaker skulle dele spor med en seende. Forsvaret stilte med sambandspersonell, og Storting og regjering var representert. Dronning Sonja ble en årviss deltaker. Ridderrennet fikk formidabel PR verden rundt, og etter hvert ble Ridderrennets Venner fast arrangør. I forbindelse med utvandrerjubileet i USA ble avleggeren Ski for Light arrangert i Colorado. Skirenn for funksjonshemmede arrangeres nå flere steder i verden. Sommerens variant er sykkelløpet Ridderrittet.

Ridderrennet var en oppstart til Beitostølen Helsesportsenter. Det ble startet i det små 1966, men trengte snart større plass. De første bidragene kom fra mannskapet på Wilhelmsen-skipet Wilmara, som hadde innsamling om bord under sjømennenes idrettsleker, Neptuniaden. Senere kom Sjømannsaksjonen i gang og innbrakte 120 000 kroner. Gjennom en Røde-Fjær-aksjon, organisert av Lions Club og med stor dekning i radio og fjernsyn, ble det over to dager samlet inn drøyt 8 millioner kroner. Nybygget ble innviet 1970, og Stordahl var Helsesportsenterets første direktør frem til 1993.

At Erling Stordahl fikk gjennomført så mange av sine livsmål, skyldtes først og fremst viljestyrke og klare preferanser, men også hans personlige utstråling og evne til å konkretisere fascinerende visjoner. Gjennom hele sitt liv så han viktigheten av full integrering, og han oppnådde stadig å få etablert samarbeid på tvers av profesjoner og fastlåste holdninger. Hvert individ hadde krav på full respekt, uavhengig av båstenkning. Det skulle legges til rette for aktivitet og utfoldelse. Et handikap, som det å være blind, kan automatisk gi et nytt handikap – fysisk forfall. Derfor startet han en offensiv mot forfallet.

Idrettsutfoldelse, naturopplevelse, integrering og fellesskap var viktige nøkkelord for Stordahl, og ideene strømmet på. Kunne unge stoffmisbrukere få meningsfylte oppdrag ved å hjelpe funksjonshemmede med praktiske håndgrep? Det førte til ride- og botaniseringskurs for ungdom ledet av professor og sosialminister Olav Gjærevoll. 1972 var arbeidet med verdens første hoppbakke for blinde i gang. I dag utfører funksjonshemmede idrettsprestasjoner innen de fleste disipliner og blir ofte forbilder for andre, slik Stordahl ville det. Helsesportsenteret har utviklet rehabiliterings- og behandlingsopplegg for mange nye typer handikap.

Da Stordahl 1957 overtok farsgården Storedal i Skjeberg, hvor Magnus den blinde var født 1117, ønsket han å skape et monument over kong Magnus. Han ville skape et kultur- og undervisningssenter for blinde. Kultursenteret ble åpnet 1970 av daværende kronprins Harald. Der finnes en lydskulptur utført av billedhuggeren Arnold Haukeland og med musikk av Arne Nordheim, og et amfiteater, hvor bl.a. Stordahls drama Fra mørke til lys blir oppført. Etter hvert har kunstnere, naturvitenskapsfolk og hagearkitekter formet et kulturanlegg for opplevelse av natur og kunst for alle, men spesielt tilrettelagt for synshemmede.

Erling Stordahl mottok en lang rekke ordener og hedersbevisninger; han ble 1966 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, 1994 til kommandør.

  • De ti beste slagere, 1956
  • Stien over fjellet. En livsskildring, 1957
  • Fra mørke til lys. Kong Magnus den blindes kamp (sm.m. O. Johansen), 1970
  • E. Stordahl: Stien over fjellet, 1957
  • Stud. 1943, 1968
  • O. Johansen: Ridderspranget. Erling Stordahl og hans verden, 1972
  • B. Aa. Lund: Beitostølen. Fra Ridderrenn til helsesportsenter, 1978
  • HEH, flere utg