Faktaboks

Erling Skjalgsson
Død
21. desember 1027, et sjøslag ved Bokn, Rogaland
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ukjent
Virke
Høvding på Sørvestlandet
Familie
Foreldre: Faren kalles i sagaen Torolv Skjalg; moren er ukjent. Gift etter 995 med Astrid Tryggvesdatter, datter av småkongen Tryggve Olavsson (død før 968) og Astrid Eiriksdatter (se NBL1, bd. 1). Svoger til kong Olav 1 Tryggvason (968–1000); morbror til Asbjørn Sigurdsson Selsbane (ca. 1000–ca. 1025); mormors far til kong Olav 3 Haraldsson Kyrre (ca. 1050–1093).

Erling Skjalgsson var en av de mektigste menn i Norge i tiårene rundt år 1000. Han var besvogret med Olav Tryggvason, og var lenge skeptisk til jarlene som overtok styret i landet etter kongens død. Til Olav Haraldsson hadde han først et relativt godt forhold etter det vi kan se, men brøt senere med ham og ble drept av en av kongens menn.

Ifølge den norsk-islandske sagatradisjonen tilhørte Erling Skjalgsson en av de fremste ættene på Vestlandet, med Horda-Kåre som stamfar (han skal ha vært Erlings oldefar). Men ellers har vi få opplysninger om Erlings forfedre. Også om Erlings far, Torolv Skjalg, finnes det bare rent sagnaktige beretninger.

Allerede i 990-årene var Erling, som bodde på gården Sola på Nord-Jæren, en av de mektigste mennene i det norske kystaristokratiet. Slektskapsforbindelsene hans kan illustrere dette forholdet. Han var gift med Astrid, søster av Olav Tryggvason (ekteskapet er bekreftet i en samtidig skaldestrofe), mens hans egen søster Sigrid ble gift med den mektige Sigurd Toresson på Trondenes, som var bror av Tore Hund på Bjarkøy.

I skaldekvad kalles Erling både “herse” og “lendmann”, med andre ord blir hans navn forbundet med både den gamle høvdingtittelen fra tidligere vikingtid og den nye, som hører 1000-tallet til. Sagaene er enige om å fremheve Erlings helt uvanlige maktstilling, og gir klart inntrykk av at han var den fremste i landet etter kongene, og ladejarlenes likemann. “Rygekongen” er navnet sagaene setter på ham. I skaldekvad kalles han “hordenes vokter” (vorðr Horða), og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.

Erling fulgte svogeren Olav Tryggvason til Svolder i år 1000, og vendte tilbake til Norge etter slaget. Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet jarlestyret som oppstod etter kongens død. I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter. Samtidig ser det ikke ut til – enda noen av sagaene hevder det – at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar våren 1016. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.

Etter 1015/16 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings tremenning, Aslak Fitjaskalle. Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og selv om mye av det som da hendte står uklart for oss, er det på det rene at Erling rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt med Olav og isteden søkte tilknytning til Knud den store i England.

Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.

Erling ble drept thomasmessedag (21. desember) 1027. Kong Olav og Aslak Fitjaskalle overmannet ham etter en hard kamp til sjøs ved Bokn i Ryfylke. Etter at Erling hadde lagt ned våpnene, hugde Aslak ham ned. Snorre legger ansvaret for denne handlingen på Aslak og hevder at drapet skjedde mot kongens vilje. Derimot sier Sigvat skald, som diktet om Erling, at “den mektige fyrsten” hadde skylden. Sigvat omtaler ellers Erling i uvanlig anerkjennende ordelag, og dette har vekt siden Sigvat først og fremst var kong Olavs skald.

Enkelte sagaer (Fagrskinna, Snorre) og noen historikere (P. A. Munch, Koht) daterer Erlings død til 1028, mens eldre tekster (Theodoricus monachus, Legendariske saga) sier det var i 1027. I nyere tid har historikere flest fulgt dette, blant annet fordi de har regnet med at drapet må ha skjedd før Knud den store kom til Norge og ble tatt til konge sommeren 1028.

På midten av 1900-tallet lyktes det for runologen Aslak Liestøl å lese større partier av en tidligere utydet runeinnskrift om Erling. Den finnes på et stort steinkors, opprinnelig fra Stavanger, det vil si der sjøveien møtte landeveien over Nord-Jæren. En av linjene lyder slik: “Alfgeir prest reiste denne steinen etter Erling, sin herre ...”. Dette betyr at Erling Skjalgsson ikke bare var kristen, men også hadde sin egen prest.

Erlings eldste sønn Aslak og hans etterslekt satt siden på Sola, men ser ikke ut til å ha opptrådt spesielt aktivt i norsk politikk. Slektens sosiale posisjon må de likevel ha opprettholdt, siden Aslaks sønn ble gift med en datter av den danske kongen Svend Estridssøn. Erlings datter Ragnhild ble gift med Torberg Arnesson på Giske. De hadde datteren Tora, Harald Hardrådes “medhustru”, som ble mor til Olav Kyrre. På denne måten nedstammet de senere norske kongene fra Erling Skjalgsson.

Kilder og litteratur

  • Fagrskinna
  • Heimskringla
  • Óláfs saga hins helga. Die “Legendarische Saga” über Olaf den Heiligen, utg. av A. Heinrichs m.fl., Heidelberg 1982
  • Theodoricus monachus: Historia de antiquitate regum Norvagiensium, trykt i Monumenta historica Norvegiæ, utg. av G. Storm, 1880 (nynorsk utg. Soga um dei gamle norske kongane, ved E. Skard, Norrøne bokverk 29, 1932)
  • Finnur Jónsson (utg.): Den norsk-islandske skjaldedigtning, del B. Rettet tekst, bd. 1, København 1914
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • J. Schreiner: “Olav Haraldssons siste regjeringsår”, i HT, bd. 27, 1927, s. 309–328
  • A. Liestøl: “Stavanger III”, i Norges innskrifter med de yngre runer, bd. 3, 1954, s. 245–258
  • Bjarni Aðalbjarnarson: forord til Íslenzk fornrit, bd. 27, Reykjavík 1979
  • T. Titlestad: Konge mellom jarlar, Hafrsfjord 1995