Politiker. Foreldre: Forlagskonsulent Bjørn Elling Solheim (1921–2007) og justissekretær Sophie Grindstad (1924–). Gift 1) 11.2.1989 med Sissel Bugge (12.3.1952–), ekteskapet oppløst 1998; 2) 2004 med Gry Høeg Ulverud (1971–).

Erik Solheim var leder av Sosialistisk Venstreparti (SV) 1987–97. Som partileder var han en suksess de første tre-fire årene, senere meldte motgangen seg. Han fikk etter hvert mange motstandere, spesielt blant de såkalte “museumsvokterne” i partiet, og i motsetning til sin etterfølger Kristin Halvorsen klarte han aldri å slutte fred med dem. Fra 2000 har Solheim vært spesialrådgiver i Utenriksdepartementet og fredsmegler mellom partene i borgerkrigen i Sri Lanka.

Solheim vokste opp i Oslo og tok examen artium på Oslo katedralskole 1973. Deretter studerte han historie og samfunnsfag ved Universitetet i Oslo og ble cand.mag. 1980. Han var ansatt som konsulent i Norges Handikapforbund 1985–87, men ellers har han viet det meste av sitt voksne liv til politisk arbeid på heltid. Han var leder i Sosialistisk Ungdom 1977–80 og landsmøtevalgt partisekretær i SV 1981–85. To år etter at han fratrådte som partisekretær, ble han etter anbefaling fra Hanna Kvanmo valgt som partileder, 32 år gammel.

Høsten 1987 satt den nybakte partilederen Solheim og fortalte at SV skulle opp i 12 prosents velgeroppslutning. Tilstedeværende pressefolk smilte oppgitt over hans ambisjoner, men partiets gjennombrudd kom allerede ved stortingsvalget to år senere. Da kunne Solheim vise til en fremgang fra 5,7 til over 10 prosent. Ved det samme valget ble han valgt som stortingsrepresentant. Han ble nominert i Sør-Trøndelag fordi topplassene i hans eget hjemfylke var “opptatt” av den tidligere partilederen Theo Koritzinsky og partiets kvinnepolitiske sekretær, Kristin Halvorsen. 1993 ble Solheim valgt inn som SVs toppkandidat i Oslo og satt i to perioder.

Solheims lederstil var preget av åpenhet overfor andre partier og vilje til å se saker fra flere sider. I det politiske miljø har mange av hans motstandere satt pris på hans uvilje mot de fastlåste standpunkters politikk. Men nedover i partirekkene skapte hans egenrådige lederstil usikkerhet og utrygghet. Typisk var det at han etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap 1994 fortalte at han aldri følte seg bekvem med svart/hvitt-tenkningen. For SV ble det et problem at partilederen kunne skimte nyanser der partifellene bare så det svarte og hvite. Mange av hans partifeller benektet at Erik Solheim kunne være venstresosialist, men det var aldri tvil om hans ideologiske orientering til venstre for Arbeiderpartiet. Hans problem var at han var mer opptatt av politiske resultater på et tidspunkt hvor andre i partiet var opptatt av å demonstrere sosialistisk rettroenhet. Det er først etter Solheim at SV er blitt et parti som søker makt og er opptatt av å inngå kompromisser. Den interne partikritikken mot Solheim ble forsterket da han i selvbiografien Nærmere, som utkom to år etter at han hadde gått av som partileder, omtalte enkelte partifeller i alt annet enn respektfulle ytringer. Hanna Kvanmo reagerte mot boken ved å fortelle at hun angret på at hun var med på å gjøre den “illojale” Erik Solheim til partiformann.

Solheim ble permittert fra sitt stortingsverv da utenriksminister Thorbjørn Jagland 2000 utnevnte ham til spesialrådgiver i Utenriksdepartementet med oppdrag å megle i borgerkrigen mellom regjeringen i Sri Lanka og de tamilske opprørerne. Som megler i den 20 år lange, blodige konflikten må Solheim innse at det er langt frem, men han har fått parter som ikke har vært på talefot i årevis, til å sette seg ned ved samme bord for å drøfte mulighetene for en fredelig løsning. Uansett utfall har han gjort en betydelig jobb som fredsmegler.

Det er typisk for den utradisjonelle politikeren Solheim at da han sa nei til gjenvalg foran stortingsvalget 2001, under henvisning til sin rolle som fredsmegler, tok han samtidig et oppgjør med partifeller som etter hans mening holdt fast på løsninger som var tilpasset en annen tid. Ifølge Solheim betydde ikke hans innsats som embetsmann i Utenriksdepartementet at han sa nei til politisk virksomhet for godt, og høsten 2005 ble han utnevnt til utviklingsminister i Stoltenbergs rødgrønne regjering og samtidig utenriksministerens stedfortreder.

    Et utvalg

  • Red. Oppgjør med AKP, 1978
  • Kinas utenrikspolitikk (sm.m. J. O. Johansen og S. Allern), 1979
  • Den sterkestes rett. Et oppgjør med Fremskrittspartiet (sm.m. T. Lorentzen), 1988
  • Den store samtalen, 1995
  • Nærmere, 1999
  • N. C. Geelmuyden: Trykket stemning. 26 portretter, 1991
  • B. Jønsson: Bak masken. Seks politikerportretter, 1993
  • HEH 1994
  • Stortinget i navn og tall 1997–2001, 1998