Teaterkritiker og teatersjef. Foreldre: Ingeniør Heinz Pierstorff (1883–1942) og Frederikke Lous (1886–1970). Gift 1) med mensendiecklærer Wilhelmine (“Mimi”) Gløersen (1929–), datter av ingeniør Jørgen Frede Gløersen (1895–1975) og Constance Piene (1900–96), ekteskapet oppløst; 2) 1962 med skuespiller og sceneinstruktør Thea Stabell (4.7.1939–), datter av ambassadør Adolf Bredo Stabell (1908–96) og Viola Katherine Jordan (1906–97), ekteskapet oppløst 1978; 3) 1984 (samboer fra 1975) med programredaktør Astrid Pernille Hartmann (1.7.1954–), datter av politimester Bernhard Hartmann (1908–94) og tekstildesigner Tordis Hartmann (1919–).

Erik Pierstorff var en spennende, utadvendt og inspirerende teatersjef og teaterkritiker. Som teatersjef var han direkte nyskapende og lot talenter utfolde seg. Han var samtidens skarpeste kritiker, med utvetydige synspunkter på godt og dårlig teater.

Etter examen artium 1944 studerte Pierstorff 1945–47 amerikansk litteratur ved Colgate University i Hamilton, New York, USA, og 1951–52 engelsk litteratur ved Sorbonne i Paris. 1953–54 studerte han teatervitenskap i Stockholm. 1957 ble han mag.art. i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo med en avhandling om T. S. Eliot og det moderne teaterets dilemma. 1949–50 var han journalist for Associated Press.

Med solid teoretisk innsikt var Pierstorff klar for en yrkesutøvelse med tilknytning til teater. Han var først teateranmelder i Morgenbladet 1959–63 og deretter frilans i to år med oppgaver for flere aviser. Samtidig produserte han 8 kortfilmer for Sveriges Radio och Television om ballettens historie og estetikk og moderne dans, bl.a. Birgit Cullbergs koreografi. 1966–70 var han teatersjef for Trøndelag Teater og deretter dramaturg på Nationaltheatret frem til 1975. Etter praktisk teaterarbeid ble han igjen teaterkritiker. Frem til han døde 1984, var han Dagbladets faste teateranmelder.

Da Pierstorff ble tilsatt ved Trøndelag Teater, var han landets yngste teatersjef, og han ble den mest kreative. Han la mulighetene til rette for gruppearbeid, og han satset stort på oppsøkende virksomhet. Dette hadde sammenheng med hans målsetning om at teateret skulle sette den politiske agendaen og være tilgjengelig for alle sosiale sjikt. Selv engasjerte han seg så sterkt i markedsføringen at han fikk navnet PR-storff.

Et annet karakteristisk trekk ved Pierstorffs sjefstid var hans satsing på unge talenter. Dette gjaldt både skuespillere, som han gav store og mange oppgaver, og instruktører. Pierstorff gav for eksempel Kjetil Bang-Hansen, Stein Winge og Sven Henning rike utviklingsmuligheter. Overfor unge talenter bestod Pierstorffs holdning i at dersom de mislyktes når de prøvde seg, fikk de muligheten til å prøve seg til de lyktes. Ensemblet ved Trøndelag Teater dannet da også en forening med navnet PLUTO: Pierstorff Lar Unge Talenter Opptre.

Til tross for en vanskelig økonomisk situasjon etablerte Pierstorff teaterets biscene Teaterloftet. Der åpnet han for en nyskapende, spennende og vellykket forsøksvirksomhet.

Som teatersjef sørget Pierstorff for at det ofte blåste friskt rundt Trøndelag Teater, og at teateret inntok en sentral plass i samfunnsdebatten. Da hans utfoldelse ble hemmet av det han betraktet som myndighetenes manglende kulturpolitikk og byråkraters uvilje til å gi teateret tilstrekkelige bevilgninger, sa han opp stillingen 1970.

Etter fem år som dramaturg ved Nationaltheatret søkte Pierstorff seg 1975 igjen tilbake til dagspressen. Som Dagbladets teaterkritiker i 9 år markerte han seg som en sterkt personlig og kompromissløs teaterkritiker med en sjelden grad av integritet. Han skrev ytterst subjektive kritikker. Disse baserte han på en sikker ryggmargsfølelse for godt og dårlig teater samt sin grundige teoretiske og praktiske innsikt i teatervirksomhet. For Pierstorff var teaterkritikk et spørsmål om ærlighet overfor yrket, teateret og leserne. Han var da også nådeløs når han refset oppsetninger han mente ikke holdt mål, og han uttrykte seg hemningsløst begeistret for oppsetninger som lyktes. Med spenstige formuleringer, stor formidlingsglede og iver tvang han alle teaterinteresserte til å ta stilling til sine anmeldelser. Ofte blåste det meget friskt, til dels storm, rundt Pierstorff.

1962 utgav Erik Pierstorff sammen med Øyvind Foss essaysamlingen I min fars hus –?. I Teater på spill fra 1971 tilkjennegav han bakgrunnen for sine synspunkter på teater og forklarte nødvendigheten av å ha et levende teater. Boken Når det kommer til stykket, som Pierstorff utgav sammen med instruktør Kjetil Bang-Hansen og scenograf Örjan Wiklund, handler om Trøndelag Teaters oppsetning av Ibsens En folkefiende.

  • T. S. Eliot and the Dilemma of the Modern Theatre, Being Some Notes on Theatre as Creative Imagination, mag.avh. UiO, 1957
  • I min fars hus –? En ny generasjon og kristendommen (sm.m. Ø. Foss), 1962
  • Teatret på spill, 1971
  • Når det kommer til stykket. “En folkefiende” på Trøndelag Teater (sm.m. K. Bang-Hansen og Ö. Wiklund), 1972
  • HEH 1979
  • diverse avisartikler