Diplomat. Foreldre: Infanterikaptein Erik Andreas Colban (1841–1900) og Caroline Emilie Biermann (1849–1911). Gift 10.4.1911 med Karen Marie Holter (24.5.1881–1975), datter av grosserer Adolph Martin Holter (1832–1917) og Karen Marie Elstrand (1841–1928). Sønnesønn av Marie Colban (1814–84); sønnesønns sønn av Erik Andreas Colban (1760–1828).

Erik Colban tilhørte første generasjon av diplomater i den selvstendige norske utenrikstjenesten etter unionsoppløsningen 1905. I løpet av sin lange karriere spilte han en betydelig rolle både i Folkeforbundet og i FNs første år. Som norsk sendemann i London under den annen verdenskrig kom han i begivenhetenes sentrum og fikk viktige oppgaver i tilknytning til norsk skipsfart og det norsk-britiske militærsamarbeid under og etter krigen. Colban var aktiv diplomat frem til 1950.

Colbans far var yrkesmilitær, noe som førte til en omskiftelig tilværelse for familien. Skolegangen fikk han dels i Kristiania og dels i Stavanger. Han tok examen artium ved Stavanger katedralskole 1895, studerte jus og ble cand.jur. 1899. Etter en tid som edsvoren fullmektig ved sorenskriverembetet i Romsdal og advokatfullmektig i Molde, kom Colban 1901 til Kristiania som advokatfullmektig. 1903 ble han sekretær i utenriksavdelingen i Departementet for udenrigske Sager, Handel, Sjøfart og Industri, der han arbeidet med skipsregisterloven.

I tidens altoverskyggende politiske spørsmål gav den unge Colban, sin stilling i departementet til tross, offentlig uttrykk for sitt syn. I Morgenbladet i februar 1905 kritiserte han dem som hevdet at unionen med Sverige var statsrettslig og ikke folkerettslig fundert. I stedet for en reprimande fra den politiske ledelsen fikk Colban i oppdrag å skrive en utredning om unionens rettslige karakter til bruk for Fridtjof Nansen.

Etter 1905 overveide Colban en forskningskarriere. Med stipend fra universitetet og Utenriksdepartementet drog han til Paris. Den nye norske utenrikstjenesten hadde imidlertid et stort behov for arbeidskraft, og våren 1906 ble han sendt til Le Havre for å bestyre visekonsulatet der. Deretter var han fungerende byråsjef i Utenriksdepartementet med ansvar for konsulatkontoret, inntil han 1908 ble utnevnt til legasjonssekretær i Stockholm. Som byråsjef utarbeidet han den første samlede oversikt over Norges gjeldende traktater – Recueil des Traités de la Norvège, et viktig hjelpemiddel i oppryddingen i hopehavet mellom de to tidligere unionspartnerne.

1911 ble Colban utnevnt til chargé d'affaires og generalkonsul i Rio de Janeiro. Handels- og skipsfartspolitiske spørsmål opptok mye av hans tid. 1916 kom han hjem til Norge på ferie, men krigen førte til at utenriksminister Ihlen ønsket hans assistanse i de vanskelige skipsfarts- og handelspolitiske spørsmål. Etter krigen ble Colban konstituert som Utenriksdepartementets handelspolitiske konsulent i London og Paris.

Colban forlot utenrikstjenesten 1919 for å bli direktør i det nyopprettede Folkeforbundet. Frem til 1927 var han direktør for avdelingen for administrative kommisjoner og befolkningsminoriteter, deretter for avrustningsavdelingen. De tidligere tyske områdene Saar og Danzig sorterte under den første avdelingen. Det samme gjorde de mange nasjonale minoritetsgruppene som var skapt av de nye landegrensene etter verdenskrigen. For å beskytte disse gruppene ble det opprettet minoritetstraktater der de involverte statene, særlig i Sentral-Europa og på Balkan, forpliktet seg til å behandle minoritetene minst like gunstig som bestemt i traktatene.

1930 vendte Colban tilbake til utenrikstjenesten som sendemann i Paris og Brussel, fra 1931 også i Luxembourg. Han opprettholdt imidlertid kontakten med Folkeforbundet, som norsk delegert til nedrustningskonferansen, til forbundets årlige forsamlinger og flere av rådsmøtene. Han tok også aktivt del i arbeidet med å løse Mandsjuria-konflikten. Colban avviklet sitt Folkeforbunds-engasjement da han 1934 ble utnevnt til sendemann i London, fra 1942 med rang som ambassadør.

Erik Colban hadde bred diplomatisk erfaring da han kom til London, men han var en diplomat av den gamle skole, vant til å handle på instruks fra sin regjering. Dette slo ikke bare positivt ut da Norge ble trukket inn i krigen. De første dagene etter 9. april var nemlig den norske regjeringen avskåret fra å gi slike instrukser. Colban ble beskyldt for handlingslammelse, særlig når det gjaldt å gi forholdsordrer til handelsflåten. Senere i aprildagene 1940 samarbeidet han nært med Ingolf Hysing Olsen i spørsmål vedrørende handelsflåten, med opprettelsen av Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) som det viktigste.

Colban fikk etter hvert mindre befatning med skipsfartsspørsmål, men gjennom hele krigen var han formann for den norske appelldomstol i sjøfartssaker. Hans innsikt i det diplomatiske spillet og språkmektighet var verdifull for London-regjeringen i forholdet til de allierte. 1941 ledet Colban komiteen som behandlet utkastet til en norsk-britisk militæravtale. Allerede i januar 1941 pekte han på styringsproblemer som kunne oppstå i forholdet mellom de allierte frigjøringsstyrkene og det norske samfunnet under en frigjøring av Norge. Ikke minst takket være Colban kom det 1943 i stand en avtale med Storbritannia som regulerte forholdet og plasserte Norge i en særstilling blant de små europeiske allierte. Mot slutten av krigen var Colban sentral da Norge besluttet å akseptere forslaget om opprettelsen av et FN dominert av stormaktene, og han var norsk delegert til FNs første generalforsamling 1945. 1943 ble han medlem av den interallierte Krigsforbryterkommisjonen og den interallierte komiteen som arbeidet for opprettelse av Den internasjonale domstol i Haag.

Etter sin avskjed som ambassadør 1946 tok Colban fortsatt del i det diplomatiske liv. 1946–47 var han formann for den norske delegasjonen i den forberedende FN-kommisjonen for planleggingen av en bred internasjonal konferanse om handel og sysselsetting, og han var norsk delegert til konferansen i Havana 1947–48. Sluttstrek for sin karriere satte Colban 1948–50 som personlig representant for FNs generalsekretær Trygve Lie, i forhandlingene mellom India og Pakistan om det konfliktfylte Kashmir.

Erik Colban fikk storkors av St. Olavs Orden 1946 og innehadde storkors av den britiske Victoria Order og flere andre utenlandske ordener. 1952 publiserte han sine erindringer – Femti år – en informativ, men noe selvsentrert selvbiografi.

  • Recueil des Traités de la Norvège, 1907
  • Femti år, 1952
  • Erik Colbans personalmappe i Utenriksdepartementet
  • Stud. 1895, 1920, 1945
  • J. Bull: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • E. Colban: Femti år, 1952
  • O. Riste: London-regjeringa, bd. 1–2, 1973–79
  • O. Riste: Utefront, bd. 7 i Norge i krig 1940–1945, 1987
  • A. Thowsen: Nortraship. Profitt og patriotisme, bd. 1 i Handelsflåten i krig 1939–1945, 1992