Erik Løchen var jazzmusiker og en meget original og nyskapende filmregissør og filmmanusforfatter, som fra begynnelsen av 1950-årene laget kort dokumentarfilm og fra 1959 også spillefilm. Han var en av våre fremste filmmodernister, og han kom også til å spille en viktig rolle i filmlivet gjennom sitt virke som kunstnerisk leder i Norsk Film A/S 1981–83.
Etter examen artium på Berg skole i Oslo 1942 tok Løchen ettårig studentfaglinje ved Oslo Handelsgymnasium og forberedende prøver ved Universitetet i Oslo. Han begynte på jusstudiet, men da universitetet ble stengt av okkupasjonsmakten 1943, forsøkte han å ta seg over til Sverige. Han ble arrestert 17. februar 1944 og havnet i Bredtvet fengsel og deretter på Grini i en og en halv måned før han ble overflyttet til Berg arbeidsleir ved Tønsberg. Han slapp ut 14. august 1944. Løchen var aktiv i motstandsbevegelsen i krigens siste fase, i Formo- eller Pelle-gruppa.
Etter krigen livnærte Løchen seg som jazzmusiker. Han var bassist og spilte fra 1944 av i Stein Lorentzens Storband, sammen med bl.a. Bjarne Nerem og Carsten Klouman. 1945 spilte han i Rowland Greenbergs Swing Band, og i annen halvdel av 1940-årene spilte han med flere ulike band. Han ble betegnet som en meget begavet bassist, og holdt også jazzkåserier i radio.
Fra 1950 arbeidet Løchen med film, og samme år regisserte han sin første korte dokumentarfilm for Oslo kinematografer, Borgere av i morgen. Frem til 1977 regisserte han ytterligere 28 korte dokumentarfilmer. Han arbeidet dessuten som klipper og manusforfatter på kort dokumentarfilm. Løchen laget også reklamefilm og ble en av de fremste kortfilmskaperne i denne perioden. De fleste filmene ble laget innenfor produksjonsselskapet ABC-Film A/S, som Løchen var med å etablere 1950. Dette firmaet kom til å spille en viktig rolle i filmlivet, både kunstnerisk sett og i fagforeningssammenheng.
1959 hadde Løchens første spillefilm premiere. Jakten var et ambisiøst trekantdrama med en utradisjonell, modernistisk form. I filmen møtes to menn i bitter holmgang om en kvinne, midt under rypejakten, og dette fører til et dramatisk vådeskudd. Løchen var en av de første innen filmlivet som lot seg inspirere av kontinentale strømninger, og Jakten var sterkt influert av Bertolt Brechts teaterteorier. Jakten ble ingen publikumssuksess, og Løchens andre spillefilm, Motforestilling, kom først 1972. Dette var en enda mer eksperimentell og kompromissløs film, med en tydeligere politisk tone. Filmen handlet bl.a. om overvåkingspolitiets rolle i Norge, gjennom å skildre en filminnspilling som behandler temaet, og der det råder usikkerhet om hva som er film og hva som er virkelighet.
Erik Løchen skrev også manus til spillefilmene Knut Formos siste jakt (1973) og Fabel (1980), som begge ble regissert av hans kollega Jan Erik Düring, og han var i perioden 1981–83 kunstnerisk leder i selskapet Norsk Film A/S. Som filmskaper er han imidlertid mest berømt for sine to spillefilmer, som hører til de mest originale og nyskapende filmene som er laget i Norge.