Engebret Soot var en av Norges første kanalbyggere og anla tømmerkanalene ved Otteid og Mangen–Grasmo. Han startet også byggingen av Haldenkanalen.
Soot vokste opp på Sootplassen under Mangen. Han hadde ingen formell teknisk utdannelse, men var oppfinnsom og brukte ører og øyne godt. Han startet som smed og tømmermann, og han var tidlig interessert i å utnytte vannkraften. 1816–25 var han oppsynsmann på Mangskogen for grosserer Mamen i Fredrikshald (nå Halden), og 1827–46 var han fløtningsinspektør i Haldensvassdraget.
Soot er en av de første vi vet fikk en betydelig forbedret sosial posisjon gjennom sine tekniske kunnskaper. En medvirkende årsak til hans suksess var hans evne til å forstå når tiden var moden. Anleggene hans var dessuten enkle og billige og kunne bygges med lokale krefter uten spesialkunnskap.
Soot var også usedvanlig selvsikker; uten det ville han som husmannsgutt ikke kommet noen vei. Da han 1811 giftet seg med Anne Olsdatter Molidalen, bestod brudefølget – i tråd med hans sans for effekter – av ikke færre enn 24 hester. De fem første årene bodde ekteparet på Sootplassen, senere flyttet de til Mangen gård, og 1825 bygde de seg et herskapshus på Otteid østre i Aremark. Det er fremdeles i familiens eie.
Skulle Soot som husmannssønn kunne hevde seg blant de store trelasthandlerne i Fredrikshald, måtte han fremstå slik at han ble oppfattet som deres likemann. Han deltok i deres sammenkomster og kledde seg som dem. 1835 fikk han følgende fullmakt fra Fredrikshalds trelasthandlere: “[...] skal alt hva bemeldte E. Soot i denne Henseende vedtager og indgaaer have samme Kraft og Gyldighed, som om det av Undertegnede selv var vedtaget og indgaat”.
Soot innså at verdien av de store skogene mot svenskegrensen avhang av transportmulighetene. Hestetransport var umulig, kapasiteten var for liten og kostnadene for store. Vassdragene i grensetraktene munner ut ved Göteborg, og fløtning dit ville ta altfor lang tid. Kanaler var derfor løsningen. Først bygde han Otteid kanal mellom Store Le på grensen til Sverige og Øymarksjøen. Kanalen, som ble bygd 1825–27, er en nivåkanal, uten sluser. Tømmeret ble trukket opp til kanalen på en ca. 50 meter lang kjerrat og fløtet frem til Øymarksjøen og videre til Fredrikshald. Kanalen var i bruk helt til 1956, da lastebilene overtok.
Det neste store arbeidet var Grasmokanalen, eller Sootkanalen. Etter mange år med forberedelser, bl.a. måtte han skaffe lån, startet byggingen 1847. To år senere stod det første sluseanlegget i Norge ferdigbygd for Soots regning. Det er i alt 16 sluser fra Skjervangen i Eidskog opp til Mortsjølungen, som opprinnelig var noen myrputter som ble demmet ned til en ny sjø. Å fløte tømmer oppstrøms var noe nytt, og Soot ble først møtt med stor skepsis. Dette er ikke bare et sluseanlegg, men et helt fløtningsystem, som begynner ved grensen til Sør-Odal og ender i Halden. Soot bygde derfor en rekke fløtningsdammer i vassdragene ovenfor for å få tømmeret ned til sluseanlegget. Resultatet var at de store skogene i Mangen-området steg betydelig i verdi, og det ble mange flere arbeidsplasser både der og i Halden.
Sluser er vanligvis bygd opp med murte kamre, ofte av huggen stein. Det ville blitt for dyrt. Soot brukte stein funnet i elveleiet og torv. Alle slusekamrene har forskjellig form for å utnytte terrenget maksimalt. Likevel inneholder alle kamrene like mye vann, ellers ville ikke anlegget kunne virke. Anlegget ble en stor suksess og var i bruk til 1934.
Engebret Soot regnes også som Haldenkanalens far. Han hadde ideene og planene klare for en kanalisering fra Rødenes til Tistedal. I denne kanalen skulle det også kunne gå dampskip. 1851 fikk han i stand et interessantskap og startet byggingen, men bare en mindre del av anlegget var ferdig da Soot døde på sin gård Strømfoss 1859.
1854 ble Soot tildelt Borgerdådsmedaljen i sølv av kong Oscar 1 for sine mangeårige “fortjenestefulde Virksomhet i Vandbygningsfaget”. 1986 ble det gitt ut et frimerke til minne om ham, og det er reist tre minnestøtter over ham, én på Øymark kirkegård, én på Sootplassen og én ved slusene på Ørje.
Alle Soots barn, bortsett fra hans yngste datter, giftet seg inn i kjente og velstående familier. Det betyr i korthet at de var godtatt sosialt. Alle hans sønner fikk god utdannelse. De ble fløtningsdirektører og delte nærmest Øst-Norge mellom seg.