Faktaboks

Emil Høye
Emil Marcilius Enersen Høye
Født
17. februar 1875, Bergen
Død
17. desember 1958, Bergen
Virke
Gullsmed og designer
Familie
Foreldre: Blikkenslagermester Andreas Marcilius Enersen (1836–1910) og Emilie Henrikke Nilsen (1842–1927). Gift 24.6.1911 med Elisabeth Døscher Schjøtt (19.4.1885–1.2.1964), datter av sanger, dirigent og organist Ingolf Augustinus Schjøtt (1851–1922; se NBL1, bd. 12) og Elisabet Marie Døscher (1853–1926).

Emil Høye var blant Norges fremste kunsthåndverkere i gull og sølv i de første tiårene av 1900-tallet. Med solid håndverksmessig utdannelse i Bergens fremste gullsmedverksted og kunstnerisk videreutdannelse i Paris ble han en av gullsmedfagets beste i en rik og blomstrende periode for norsk kunsthåndverk.

Høye gikk i gullsmedlære i Marius Hammers verksted i Bergen 1890–95 og videreutdannet seg ved École des Arts Décoratifs og to verksteder i Paris 1895–98. Han studerte også i Tyskland 1909–10. Fra 1899 til 1917 var han siselør og designer hos Marius Hammer, Norges største gullsmedverksted, og i perioden 1905–17 var Høye firmaets kunstneriske leder.

Med solid faglig ballast fra Paris brakte Emil Høye art nouveau-stilen til Bergen og skapte i de første tiårene av 1900-tallet en rekke fremragende arbeider. Flere velstående oppdragsgivere skapte marked for en luksusproduksjon av høy kunstnerisk kvalitet uten sidestykke i norsk gullsmedkunsts historie. Sammen med en rekke kolleger fornyet han det tradisjonsrike gullsmedhåndverket.

En stor oppsats fra 1901, nå i Vestlandske Kunstindustrimuseum, er blant de tidligste norske arbeidene i art nouveau-stil, men gjennombruddsarbeidet var et gedigent fat som Bjørnstjerne Bjørnsons venner i Bergen gav dikteren til hans 70-årsdag 1902. Fatet, som nå er på Aulestad, har på den brede kanten felt med relieffer av bygninger som Bjørnson var knyttet til, mellom linjer fra diktene hans. Feltene er omkranset av grener og buketter av norske planter og blomster, rundt midten er en krans av epler og roser i høyt relieff under en strålende sol, og i midten monogrammet BB med laurbærgren. Fatet ble 1902 stilt ut i Vestlandske Kunstindustrimuseum i tre uker. På en søndag kom det 2896 mennesker for å se fatet – en besøksrekord som fortsatt står. Publikumstilstrømmingen skyldtes nok først og fremst Bjørnsons berømmelse, ikke Emil Høyes arbeid i seg selv, men fatet gjorde hans navn kjent.

1905 laget Høye et stort skrivestell i fransk art nouveau-stil til Christian Michelsen. Det var en gave fra “fremtredende kvinner i Bergen” og er nå på Gamlehaugen.

I tiden rundt den første verdenskrig skapte Høye en rekke praktoppsatser, der den overveldende virkningen må ha vært en vesentlig del av programmet. Stilpreget er blandinger av art nouveau, nybarokk og danskpåvirket klassisisme. Oppsatsene er gjerne i flere etasjer, med rik skulpturell utsmykning og innlegninger av halvedelstener. Særlig flotte eksempler er oppsatsen som ble laget som gave til bergenslegen Klaus Hansen 1914 (privat eie), og oppsatsen som firmaet Marius Hammer stilte ut på jubileumsutstillingen på Frogner i Kristiania samme år, senere i Norway House i London. På denne tiden var Høye sterkt influert av dansk gullsmedkunst, særlig Georg Jensen, og han designet også en rekke arbeider i en ren og elegant stil med myke linjer som karakteriserer det myke sølvmaterialet.

Fra 1917 hadde Emil Høye eget verksted og spesialiserte seg på design og produksjon av gullsmykker, samtidig som han tok designoppdrag for de store gullsmedfirmaene i Bergen. Etter den første verdenskrig ble det imidlertid mindre etterspørsel etter luksusvarer. Høye laget gullsmykker av høy kvalitet, men verkstedet ble aldri en kommersiell suksess. Fra slutten av 1920-årene produserte han for det meste tinnvarer.

Kilder og litteratur

  • Gullsmedkunst 1925, s. 24
  • Gullsmedkunst 1959, s. 13
  • Bergens gullsmedlaug i 400 år. 1568–1968, Bergen 1968
  • A. B. Fossen: Gullsmedfaget i Bergen 1840–1940, Bergen 1970, manuskript
  • J.-L. Opstad: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • T. Indahl: “Emil Høye – en pioner i sølvdesign”, i J. Haakestad (red.): Design – symbol – stil. Kunst og industri i det 20. århundret, 2000, s. 40–51