Forfatter. Foreldre: Småbruker og skogsarbeider Martin Hansen (1858–1948) og Torine Elensdatter (1864–1955). Samboer med sykepleier Gunhild Hoff (19.11.1919–), datter av gårdbruker Ole Kristoffersen Hoff (1868–1955) og Ingeborg G. Bergan (1885–1976).

Elling M. Solheim var Ringerikes store dikter på 1900-tallet. Både som menneske og lyriker var han høyt respektert på lokalplanet, for sine enkle og folkelige dikt om arbeidsfolk, skog og natur.

Solheim kom fra små kår på Veme nord for Hønefoss. Faren arbeidet i skogen og ved jernbanen og var kjent som en god historieforteller. Unge Elling ble tidlig interessert i litteratur og ønsket å bli lærer. Som 16-åring hadde han en tid stilling som vikarlærer, men familiens økonomi gjorde videre utdanning umulig. Elling ble skogsarbeider som sin far. Han elsket skogen og naturen, men syntes arbeidet var hardt og ensformig. Han var ikke fysisk sterk, og skogsarbeidermiljøet var ikke stedet for en søkende, lyrisk sjel.

Allerede som 20-åring hadde Solheim sin første diktsamlig klar. Den bar tittelen Preludium. Unge vers og var tydelig Wildenvey-inspirert. Mot innbetaling av 500 kroner – en meget stor sum for Solheim – gikk et mindre hovedstadsforlag med på å trykke diktene. Faren skaffet pengene, ved sparing og lån. Men forlaget gikk konkurs; boken ble trykt, men kom aldri ut. Likevel fortsatte Solheim å skrive, inspirert av erfaringene fra skogen, men også med politisk tendens.

Det skulle gå 9 år før den neste diktsamlingen forelå. Jeg lever idag (1934) utkom på arbeiderforlaget Tiden og ble forfatterens gjennombrudd. Solheim var nå sterkt politisk bevisst, med en sosialistisk og til dels revolusjonær innstilling. Da Lev Trotskij 1935–36 bodde på Ringerike under sitt eksil, besøkte Solheim ham sammen med andre medlemmer av lokale arbeiderlag. Solheim var aktiv i arbeiderbevegelsen; han arbeidet som journalist i drammensavisen Fremtiden i siste halvdel av 1930-årene, og også her var hans politiske farge godt synlig.

I midten av 1930-årene merket Solheim at noe var galt rent fysisk. Han fikk lammelser og kunne ikke lenger utføre kroppsarbeid. Det ble klart at han led av multippel sklerose. Men han tok sin skjebne med fatning, ja etter hvert også med humor, og fortsatte å dikte. Diktsamligen Natta og nyingen (1938) viser nok en side ved Solheims diktning. Han brukte her sin lokale soknedalsdialekt i diktene og konsentrerte seg tematisk om hjembygda og vanlige arbeidsfolks hverdag. Sambygdingene satte pris på dette. Han ble også populær fordi han nesten alltid, uansett fysiske plager, sa ja til forespørsler om å skrive taler, leilighetsdikt og monologer til lokale anledninger. I 1940-årene kom han med to nasjonalt inspirerte diktsamlinger. Disse ble godt mottatt, både lokalt og nasjonalt.

Fra midten av 1940-årene ble Solheim sengeliggende. Hans gamle mor stelte ham hjemme, men det ble snart behov for ytterligere hjelp. Den nyutdannede sykepleieren Gunhild Hoff kom nå inn i hans liv. Hun bodde hos ham og stelte ham døgnet rundt. Legene fortalte henne at pasienten hadde kort tid igjen å leve. Men Solheim og søster Gunhild, som hun ble kalt, fant hverandre på det menneskelige plan. Solheim fikk styrke gjennom samlivet og levde i mange år med sin uunnværlige Gunhild.

Etter en større, offentlig pengeinnsamling, der bl.a. kommunen bidrog, kunne Solheim og Gunhild bygge sitt eget hus i Hønefoss 1958. Deres hjem ble et kulturelt knutepunkt i ringeriksdistriktet. Solheim pleide omgang med kulturpersonligheter som Mikkjel Fønhus, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Herman Wildenvey og Odd Eidem, i tillegg til lokale kunstnere, og var kjent for sitt humør og sin lune menneskelighet.

Solheim hadde ofte smerter og kunne etter hvert ikke røre annet enn hodet. Han ønsket likevel å være en del av samfunnet og litteraturen. Hver morgen dikterte poeten sine tanker til Gunhild. Han beholdt alltid det enkle og jordnære i sine dikt, og i formen var han stort sett tilhenger av tradisjonelle rim og rytmer. Arnulf Øverland skrev 1948 i et forord til Solheims bok Ord gjennom årene: «Så frasefri og ekte, så menneskelig enkel og naturlig er Elling Solheims diktning – der har ikke sprunget en renere kilde i vår folkelige lyrikk siden Rudolf Nilsens dager.»

I sine senere diktsamlinger, blant dem Leik i grålysningen og Dagningen, viser Solheim en mer innadvendt, kontemplativ side. Han tar opp religiøse og sanselige temaer og skriver om sin kjærlighet til Gunhild. 1965 kom erindringboken Fotefar, der Solheim viser sin gjeld til den gamle, folkelige fortellertradisjonen. På eldre dager gav han uttrykk for at sykdommen tross alt hadde gitt ham noe her i livet. Uten den hadde han aldri kunnet vie seg diktningen fullt og helt.

Elling M. Solheim døde 1971. 1999 ble han ved en offentlig kåring utropt til «Århundrets ringeriking» for 1900-tallet. 2002 ble en del av Solheims dikt, tonesatt av Svein Olav Blindheim, utgitt på CDen Ellings menn.

    Diktsamlinger

  • Preludium. Unge vers, 1925 (ikke utgitt)
  • Jeg lever idag, 1934
  • Natta og nyingen, 1938
  • Gro Norge, 1941
  • Landet lever, 1946
  • Ord gjennom årene, Hønefoss 1948
  • Leik i grålysningen, 1954
  • Synnali, 1958
  • Dagningen, 1960

    Annet

  • Samse tak, skuespill, 1938
  • Vesle Jonas, noveller, 1950
  • Fotefar, erindringer, 1965
  • R. Hultengren: Profiler i norsk lyrikk, 1943
  • A. M. Omholt: Hovedlinjer i Elling M. Solheims diktning, h.oppg. UiO, 1951
  • C. F. Prytz: “Møte med Elling M. Solheim”, i DNT Årbok 1957, s. 185–190
  • S. Fossgard: Det står ei gran i Synnaåsen. Ei innføring i Elling M. Solheims diktning, Hønefoss 1965
  • Byste (bronse) av Ståle Kyllingstad, 1942; Ringerike bibliotek, Hønefoss