Faktaboks

Ellen Horn
Født
1. februar 1951, Montreal, Canada
Virke
Skuespiller, teatersjef og politiker
Familie
Foreldre: Overrettssakfører Knut Ivar Stoesen (1913–86) og restauranteier Lita Eveline Meinich (1917–99). Gift 1) 1973 med scenograf Per Kristian Horn (28.10.1941–), sønn av Kristian Horn (1903–81) og Ester Lind Jynge (1902–93), ekteskapet oppløst 1981; 2) 1988 med jazzmusiker Jon Ivar Christensen (1943–).
Ellen Horn
Ellen Horn
Av /NTB Scanpix ※.

Ellen Horn har siden slutten av 1980-årene vært en av de mest sentrale og markante skikkelsene i norsk teater. Som skuespiller har hun utmerket seg ved sin allsidighet, og som Nationaltheatrets sjef 1992–2000 maktet hun å snu en underskuddsbedrift med en svært turbulent bedriftskultur til et blomstrende teater både økonomisk og kunstnerisk. Som kulturminister 2000–01 skapte hun, med sitt vinnende vesen og gode nettverk i norsk samfunns- og kulturliv, goodwill for regjeringen Stoltenberg.

Etter barneår i Canada, hvor faren var jurist i den internasjonale luftfartsorganisasjonen ICAO, vendte familien tilbake til Norge 1956. Som 9-åring var hun utsatt for en båtulykke som resulterte i at hun mistet venstre tommelfinger. Ved siden av skolegangen tok hun ballettimer, og 1969 avla hun examen artium ved dramalinjen på gymnaset i Tønsberg.

1969–70 var hun dukkeskuespiller ved Oslo Nye Teater og 1970–72 ved Bjørg og Arne Mykles dukketeaterverksted. Hun studerte ved Teaterhøyskolen 1972–75 og var deretter ansatt som skuespiller ved Oslo Nye Teater 1975–81, i NRK Fjernsynsteatret 1977–78 og fra 1980 på Nationaltheatret. 1983–86 var hun knyttet til Nationaltheatrets biscene Torshovteatret, hvor hun 1985 høstet stor suksess som kvinnelig fribryter i Claire Luckhams Trafford Tanzi. Torshovteatret opplevde for øvrig en renessanse som energisk og samtidsorientert teater under Ellen Horns sjefsår ved Nationaltheatret.

Horn har gjennom en rekke roller vist seg som en mangeartet og anvendelig skuespiller med jevnt over høy faglig standard i sine rolletolkninger. Hun har åpenbart trivdes godt i spennet og vekselvirkningen mellom det teatrale og det realistiske. Som karakterskuespiller er det snarere i samtidsrollene – gjerne de fysiske, melodramatiske eller absurde – enn i de store klassikerrollene at hun har fått best uttelling. På Nationaltheatret har hun spilt Josie i O'Neills Måne for livets stebarn, Varja i Tsjekhovs Kirsebærhagen, Thea Elvsted i Ibsens Hedda Gabler og Hildegard i Sverre Udnæs' Til helvete heller. I oppsetningen av Botho Strauss' Tiden og rommet (1990) mente mange hun på glimrende vis legemliggjorde den tyske dramatikerens “kalde desperasjon”. Minneverdig var også den avskyvekkende og groteske enkegrevinnen i Stanislaw Witkiewicz' svarte og absurdistiske virkelighetslek Vannhøna og tittelrollen som Vidkun Quislings hustru i Cecilie Løveids Maria Q. Da Horn 1992 ble bedt om å overta sjefsstolen ved Nationaltheatret, spilte hun bestemor Skogmus i Egners Dyrene i Hakkebakkeskogen. I NRK Fjernsynet nådde hun et stort publikum gjennom sin rolle i serien Grenseland etter Sigurd Evensmos romantrilogi, i Lykkeland om Ernst Rolfs liv og i rollen som moren i Leidulv Risans moderne familiedrama Blodsbånd.

Våren 1988 ble Ellen Horn valgt inn i Nationaltheatrets ledertroika sammen med instruktøren Sverre Rødahl og skuespilleren Ole-Jørgen Nilsen. Siden desember året før hadde Nationaltheatret vært uten sjef, etter at teatersjef Kjetil Bang-Hansen måtte gå på grunn av skakkjørt økonomi. Troikaen fikk teateret på fote igjen, bl.a. ved å øke produksjonen og satse på et mer “safe” repertoar. Troikaen satt til januar 1990, da Stein Winge overtok sjefskontoret. Etter nok en økonomisk nedtur under ham ble Horn igjen tilkalt og konstituert som teatersjef april 1992, en stilling hun hadde frem til våren 2000.

I sjefsperioden gjennomførte hun sammen med styret og de ansatte en snuoperasjon som stabiliserte Nationaltheatret kunstnerisk og økonomisk. Hun satset på et bredt repertoar, fra Reisen til Julestjernen og suksessen med Holbergs Erasmus Montanus til samtidsdramaet Engler i Amerika og den etter hvert verdenskjente dramatikeren Jon Fosse. Repertoarprofilen i Horns sjefstid var preget av Ibsen og komedier, men også av friske kunstneriske crossover – og nysatsinger som Knut Hamsun/Yngve Sundvors Sult, Kjell Askildsen/Ole Anders Tandbergs Et deilig sted og Petter S. Rosenlunds Stor stue for ingenting.no, som var teaterets “feiring av seg selv” ved 100-årsjubileet 1999. Rollebesetningen i denne perioden var preget av til dels sunne kommersielle instinkter, bl.a. ved hyppig bruk av stjerner som Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen og Nils Ole Oftebro i hovedrollene. Hun videreutviklet og konsoliderte Ibsenfestivalen og ledet Nationaltheatret gjennom 100-årsmarkeringen 1999; ved den anledning ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

Ellen Horn viste seg som en driftig teatersjef og en god administrator, men hisset på seg en rekke av sine ansatte da hun i et utspill ville skuespillernes bijobber til livs og pekte på faren for at skuespillernes mange kommersielle ekstrajobber kunne ødelegge for den seriøse teaterkunsten.

Horn ble til manges overraskelse utnevnt til kulturminister i regjeringen Stoltenberg i mars 2000. Hun viste seg etter hvert å fungere godt som regjeringen Stoltenbergs kulturelle ansikt, ikke minst på grunn av sitt oppriktige engasjement for kunst og kultur og for å bruke mye av sin statsrådtid på å reise rundt i kultur-Norge.

Som praktisk politiker og frontkjemper for viktige kulturpolitiske saker har hun vært mindre markant. Hun fremmet forholdsvis få saker for Stortinget, og i kulturpolitisk viktige media- og filmspørsmål ble hun beskyldt for å sende statssekretæren, Roger Ingebrigtsen, “i krigen” for seg. Men hun kan ta æren for at Norsk Arkitekturmuseum får nye lokaler i Oslo og for opprettelsen av det nye Norsk Filmfond.

Etter at Ellen Horn gikk av som kulturminister 2001 har hun bl.a. turnert for Riksteatret med oppsetningene Undset og Ingar Sletten Kolloens Jeg kunne gråte blod, om Marie og Knut Hamsun. Fra 2005 er hun teatersjef ved Riksteatret.

Både som teatersjef og som statsråd ble Ellen Horn i begynnelsen møtt av tvil og spørsmål om hun var kvalifisert nok til å påta seg så store oppgaver. Hun ble kalt Nationaltheatrets “ryddepike” etter tidligere sjefers økonomiske utskeielser, og hun fikk tilnavnet “Snublefot” etter en politisk fomlende start som kulturminister, spesielt i møtet med Stortinget, media og de politiske prosessene. Men hun gjorde det meste av skepsisen til skamme ved å arbeide hardt og målrettet, ha en pragmatisk innstilling og ikke minst, vise seg å vokse med de nye rollene.

Kilder og litteratur

  • TFL, 1991
  • HEH 1994
  • N. C. Geelmuyden: “Det spilte liv”, i d.s.: Grepet i ord, 1995