Faktaboks

Ellen Gulbranson
Ellen Maria Elisabeth Gulbranson
Født
8. mars 1863, Stockholm, Sverige
Død
2. januar 1947, Oslo
Virke
Svensk-norsk sanger (mezzosopran)
Familie
Foreldre: Bruksforvalter Bernhard Julius Nordgren (1834–1924) og Emilia Charlotta Theresia Kihl (1833–91). Gift 18.11.1890 med premierløytnant, senere oberstløytnant Hans Peter Jørgen Francis Gulbranson (13.11.1860–28.3.1946), sønn av grosserer Georg Robert Gulbranson (1828–1912) og Antonie Wilhelmine Lüttensee (1842–1936). Svigerinne til Arne Eggen (1881–1955).
Ellen Gulbranson

Ellen Gulbranson i sin glansrolle Brünhilde i Bayreuth, 1902

Ellen Gulbranson
Av /NTB Scanpix ※.

Ellen Gulbranson var en av sin generasjons ledende sopraner. Hun var en av Edvard Griegs favorittinterpreter, og huskes ikke minst som Brünnhilde ved Wagner-festspillene i Bayreuth 1896–1914.

Ellen Nordgren vokste opp i et solid borgerlig hjem i Stockholm. Allerede i tidlige år sang hun fra morgen til kveld og satte i scene “komediespill” med de andre barna. Som 16-åring ble hun 1879 elev av Julius Günther, og året etter vant hun konkurransen om plass ved Kungliga Musikaliska Akademien. Hun studerte her i tre og et halvt år, og etter en elevkonsert skal kong Oscar 2 ha uttalt at “du har en röst så du kan spränga kyrkvalv”. Faren bekostet hennes videre utdannelse, som høsten 1883 førte henne til Paris. Der fikk hun viktige elevår hos Mathilde Marchesi og Elena Kenneth. Hun tjente penger ved å synge ved private soareer.

1886 holdt Ellen Nordgren sin debutkonsert i Vetenskapsakademiens Hörsal i Stockholm. Svensk Musiktidning skrev om en “begåfvad sångerska med rätt stor röst af behaglig klangfärg”. Etter et nytt opphold i Frankrike, hvor hun blant annet holdt en rekke kirkekonserter med organisten Eugène Gigout, flyttet hun hjem til Stockholm 1887 og innledet en konsertkarriere i Sverige. Hun operadebuterte i Stockholm 1889 som Amneris i Aïda.

1890 giftet Ellen Nordgren seg med den norske offiseren Hans Gulbranson. Han var musikkinteressert og ble en viktig støtte for henne. De bodde på gården Haug i Bærum 1893–1908, deretter i villaen Granstua ved Lysaker. De fikk tre døtre.

Under et besøk i København sommeren 1888 sang Ellen Gulbranson for Edvard og Nina Grieg. De ble begeistret for henne, og Gulbranson og Grieg holdt gjennom årene et antall konserter sammen; den første, hvor også Thorvald Lammers medvirket, fant sted i Kristiania oktober 1889. Noen dager senere, i Logens store sal, ble hun den første som sang Vølven i Griegs og Bjørnsons operafragment Olav Trygvason. Februar 1895 medvirket hun da Grieg holdt en stor konsert i København, oktober 1895 fremførte hun og Grieg flere av hans sanger på en konsert i Musikforeningen i Kristiania, og hun var også solist på den triumfartede konserten han holdt i Wien mars 1896. Her vant hun en ny beundrer i Johannes Brahms. Sommeren 1898 medvirket hun ved den store musikkfesten i Bergen som Grieg stod som arrangør for, og april 1903 medvirket hun ved Griegs konsert i Chatelet-teateret i Paris. Grieg har tilegnet henne sine sanger op. 48.

Våren 1891 fikk Johan Svendsen endelig realisert sin plan om å førsteoppføre Wagners Valkyrien i Danmark. Svendsen hadde, i likhet med ekteparet Grieg, hørt Ellen Gulbranson ved hennes danmarksbesøk 1888, og fikk henne med som Nordens første Brünnhilde. Forestillingene ble en triumf både for Svendsen og henne; typisk var kritikeren i Berlingske Tidende som skrev begeistret om en Brünnhilde med “mægtig Virkning”. Mellom Wagner-forestillingene holdt hun en vellykket konsert med musikk av Grieg og Wagner i Kristiania, med Erika Nissen ved klaveret. Svendsen skrev til Cosima Wagner om Valkyrie-suksessen, og samme år prøvesang Ellen Gulbranson i Bayreuth. Hun ble en av de såkalte “bayreuth-elevene”, en gruppe lovende sangere som skulle overta etter den generasjonen som første hadde sunget solistpartiene i Ringen. Av Cosima Wagner og hennes krets ble Gulbranson grundig forberedt på oppgavene såvel musikalsk som dramatisk og språklig.

Da Festspillene satte opp igjen Ringen 1896, alternerte Ellen Gulbranson som Brünnhilde med den berømte Lilli Lehmann. Men i årene 1897–1914 var hun alene om å synge denne rollen ved festspillene. Ved flere av festspillene var hun også en kritikerrost Kundry i Parsifal. Det fortelles at hun og mannen etter hvert tok med en hest fra Haug til rollen som Grane, Brünnhildes trofaste stridshest. Hun fikk også laget en brynje av aluminium i stedet for den opprinnelige av stål, men den skal ikke den konservative Cosima ha godtatt. Bayreuth-tiden tok brått slutt da den første verdenskrig brøt ut midt under festspillene 1914. Innen de kom i gang igjen 1924, hadde Gulbranson trukket seg tilbake.

Hennes stemme skal ha beholdt sin glans gjennom disse årene, og enkelte i Bayreuth mente å vite at hun lot stemmen hvile resten av året. Det var ikke tilfellet, selv om hun aldri ble fast engasjert ved noen annen operascene. Høsten 1896 sang hun Grieg og Wagner på en konsertturne i Tyskland og Østerrike, inkludert alle tre Brünnhilde-rollene, først i München og så i Berlin. Hun var ved Berlin-operaen 1899–1900 og sang Brünnhilde på Covent Garden i London 1900, men her ble hun ufordelaktig sammenlignet med de store stjernene Milka Ternina og Lillian Nordica. Da hun gjentok rollen der 1907 under Hans Richter, fikk hun meget gode kritikker. 1905 gjorde hun stor suksess som den første Brünnhilde i Helsinki, i Valkyrien.

I Kristiania håpet man lenge på en operaoppsetning med Ellen Gulbranson, men hennes eneste operaforestillinger på norsk jord skjedde tidlig i karrieren som Leonora i Donizettis La Favorita på Tivoli theater under et gjestespill med Det Göteborgske Operaselskap 1891. Hun holdt imidlertid minneverdige Wagner-konserter på Nationaltheatret januar 1903 – hvor hun og Carl Hagman sang sluttscenen i Siegfried – og oktober 1906. Hun sang sine siste operaforestillinger 1916. Endelig avskjed med sitt norske publikum tok hun i Logens store sal 8. mars 1923, med Wagners Wesendonck-sanger, og hun holdt Stockholm-avskjed 18. april samme år.

Ellen Gulbranson gjorde noen få plateinnspillinger. Stemmen karakteriseres som mørk, fyldig og myk. Hennes foredrag var mønstergyldig og like godt tilpasset de store wagnerpartiene som romansene. Da Grieg hadde hørt henne første gang, skrev han til Frants Beyer: “Stemme, Ånd, Natur, Sandhed, Skjønhed – alt!”

Ellen Gulbranson fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1911, og hun hadde flere utenlandske utmerkelser. Blant hennes elever var Borghild Langaard, Kaja Eide Norena og Fanny Elsta. Etter at karrieren var avsluttet, fortsatte hun å følge med i musikklivet, de siste årene fra leiligheten i Kirkeveien i Oslo. Hun er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Fanny Elsta og musikkforskeren O. M. Sandvik har fortalt om henne i Boken om Ellen Gulbranson (1950).

Kilder og litteratur

  • HEH, div. utg.
  • C. Winter-Hjelm: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • F. Elsta: Boken om Ellen Gulbranson, 1950
  • avisutklipp i Norsk Musikksamling, NBO