Elise Heyerdahl var lærer i den høyere skole og senere i folkeskolen i Kristiania i mer enn 40 år. Hun var en av de første kvinner som ble valgt inn i Kristiania bystyre, og med sitt engasjement for kvinners politiske deltakelse og for barn og unges kår var hun en sentral politiker for Høyre i hovedstaden.
Heyerdahl gikk på Nissens pikeskole og tok guvernanteeksamen 1877. Etter eksamen ble hun ansatt ved Gjertsens skole i Kristiania og arbeidet der til 1891, da hun gikk over til å undervise i folkeskolen. Hun deltok aktivt i de daværende private nordiske skolemøter. I tillegg til arbeidet som folkeskolelærer var hun også i en del år lærer ved øvelsesskolen ved Nissens seminar.
Elise Heyerdahl hadde gjennom hele livet et sterkt og aktivt sosialt engasjement og var meget politisk interessert. Hun var blant de seks første kvinner som ble valgt inn i Kristiania kommunestyre ved valget 1901, og hun ble samtidig valgt som suppleant til formannskapet, hvor hun etter valget 1904 fikk fast plass som det første kvinnelige formannskapsmedlem i hovedstaden. Etter å ha sittet i kommunestyret i to treårsperioder, frasa hun seg gjenvalg 1907.
Heyerdahl var valgt inn på Høyres liste og var eneste forhåndskumulerte kvinne. Hun beskrives av C. J. Hambro som “en av de sjeldne for hvem en politisk rettsoppfatning var noe av selve livsgrunnlaget”. Hun var en dyktig foredragsholder og ble vurdert som en klok og rolig politiker, fryktløs og rettsindig under politiske debatter. Det var særlig barn og unges situasjon som vakte Heyerdahls engasjement. Hun gav støtet til flere sentrale reformer, bl.a. en lovendring som medførte at barn ikke lenger kunne pantsette ting hos pantelånerne.
Elise Heyerdahl engasjerte seg sterkt også for kvinners deltakelse i det politiske liv. Dette var bakgrunnen for at hun allerede etter 1907 trakk seg fra kommunestyre og formannskap; hun mente at andre kvinner måtte få slippe til og at hun ikke skulle sitte og sperre muligheten for andre i en tid da få kvinner slapp til i slike politiske verv. Likevel jobbet hun utrettelig videre for kvinners deltakelse i politisk arbeid. 1910 deltok hun i stiftelsen av Høirekvinders klub og var fra begynnelsen og i flere år dens formann. 1909 ble hun, som den første kvinne, valgt inn i Høires Centralstyre. Hun var også medlem av forstanderskapet i Den Konservative Forening og flere ganger delegert til Høires landsmøte.